At denne verdens Liebermanner og Goldblumer stjeler markedsandeler fra ærlige kjøpmenn gjennom skittent spill og korrupsjon er intet nytt. Problemet har likevel aldri vært så stort som i dagens musikkindustri. Hvert eneste år bukker lovende og talentfulle musikere fra Nord-Europa under i møte med urimelige jødiske bookingagenter. Dyktige blonde pianister råtner bort i mørke kjellerkafeer mens det store publikum må lide mens de hører på kroknesefinansiert statisk elektrisitet i radioen.
Et aspekt ved denne rovdriften som har fått svært liten oppmerksomhet i media er kidnapping og hjernevasking av ariske pikebarn som når de blir eldre tvinges frem på scenen for å vise frem kroppen sin til kamuflert folkemusikk fra Judea. Dette har blitt vanligere og vanligere de siste årene, eksemplene er utallige. Vi i Judenfrage ønsker å formidle historien til en østerrisk mor som mistet sin datter for ti år siden og ikke har møtt henne siden. Ifjor vinter så hun jentungen onanere direkte på den israelske statskanalen MTV under artistnavnet Missy X. Her følger Judith Schmeltzers historie.
"Angela var alltid en solstråle. Jeg husker dagen hun forsvant som om den skulle vært igår. Vi var ute på sopptur, hele familien, og mannen min, Heinz, delte ut kurver til alle barna som de skulle plukke soppen i. Hun hadde bedt så tynt om å få være med søsknene sine denne gangen, men vi var urolige såklart. Dette var rundt tusenårsskiftet, og forslaget om å radiomerke jøder hadde akkurat blitt nedstemt i stortinget. Det var den perioden da SV hadde så mange representanter.
Heinz hadde oppdaget en plass full av kantareller dagen før, og det var dit han førte oss nå. Vi gikk tett inntil hverandre alle sammen. Det var mørkt i skogen, men sinnene våre var lyse. Stekt sopp var det beste Angela visste. Hun trippet av barnlig forventning. Når vi kom frem tok Heinz kniven sin ut av sliren, rensket en kantarell og skar den i fem store biter. En til hver av familien. Barna spiste dem med ekstra stor glede, det var ikke hver dag de fikk fersk sopp i skogen.
Når vi våknet hadde solen gått ned. Vi lå i lyngen og skjønte ingenting. En jøde hadde nok forgiftet soppen, det forstår jeg nå. Kurven til Angela lå i lyngen, men hun var borte. Langt inne i skogen kunne vi høre at noen spilte på fløyte. [...]
Da jeg så Angela på MTV ville jeg bare gråte. Kjolen hennes var gjennomsiktig og danserne var negre. Hun gned seg mot dem. Tårene mine kunne ikke stoppes. Men øynene var ikke hennes, de tilhørte en kvinne som sakte blir fortært av vellystens flamme. Angela er død nå, men så lenge hennes kropp danser Sions dans kommer hun ikke til himmelen. Jeg håper Gud har nåde med hennes sjel snart."
Samstag, Juli 16, 2011
Mittwoch, Juli 13, 2011
Eventyret om jenta og jøden
Det var en gang en stor, lykkelig arisk familie. Far var en ærlig håndtverker under kongens beskyttelse, og mor hadde født tre vakre døtre med sult på livet. De bodde i en liten trehytte i skogen som mannen i huset hadde snekret med sine egne hender, og de tre døtrene hadde pyntet veggene med kranser av hestehov og forglemmegei. Den eldste av døtrene het Marie, den mellomste het Astrid og den yngste het Ylva. Alle var de nettopp blitt gifteklare, og de ventet spent på at frierne skulle komme på døren.
På den tiden hadde det akkurat flyttet en jøde til landsbyen, og han hadde tre sønner som gjerne ville ekte de vakre søstrene. Alle het de Yizhak Goldbaum, og alle hadde de kroket nese. Mor og far var enkle landsens folk uten særlig erfaring med judeere, og de syntes det var fint at en så rik mann ville gifte bort sønnene sine - det var tross alt lenge siden de hadde fått sådd ny torv på taket. To hundre riksdaler ville han betale i medgift!
Dagen før bryllupet skulle stå kom herr Goldbaum på døra for å hente de tre søstrene. De måtte tilbringe ett døgn med sine tilkommende i et falleferdig skur langt ute i skogen - det var jødisk tradisjon, påstod han. Foreldrene til Marie, Astrid og Ylva undret seg litt over dette, men hvis den snille mannen med de store lommene sa det så måtte det vel være sant. Jentene la et dydig sjal over sin yppige hårprakt, og så la de ivei på tur sammen med de tre kåte jødeguttene.
Først var det Marie sin tur til å bli med sin tilkommende inn i det hyggelige skuret. Men så snart døren hadde lukket seg bak dem lot Yizhak buksene falle til anklene og så på henne med et ondt glis. "Nå skal jeg lære deg hva ekteskap er!" freste han grådig mens han jaget Marie rundt i rommet med en svulmende jødeereksjon. "Ånei, hjelp, dette kan ikke skje. Å vær så snill, hjelp meg. Hjelp meg." sa jenta, men til ingen nytte. Stumme ord falt fra leppene hennes mens sionitten begikk sin lastefulle udåd. Hulkende og ødelagt forsvant hun ut bakdøren en time etterpå, og forsvant gjennom skogen til et liv i synd uten noengang mer å bli sett.
Det samme skjedde selvsagt med Astrid. Håpefull og spent gikk hun gjennom døra med rødmende kinn og nedslått blikk, men ikke før var de ute av syne før Goldbaum den nest yngste trengte seg på henne bakfra som bare jøder kan. Mens han berøvet henne alle jomfrudommer som tenkes kan ba han til Satan på latin. "Ånei, ikke der." sa Astrid. "Ikke der, vær så snill, det gjør vondt der, å, hjelp." Men til ingen nytte. Da hun ble geleidet ut i skogen igjen var hun en fullbefaren gatetøs dømt til et liv i akevitten og den billige forlystelses tegn.
Så var det Ylvas tur, men det de tre jødene ikke visste var at Ylva hadde lest bøker og lært seg hva imperativ var for noe. Da de tre brødrene gliste sleskt og kom gående sakte mot henne med voldtekt i blikket var hun ikke nølende som sine søstre. "Stopp! Knel, jødenhunder!" ropte hun bestemt. Jøder kan ikke stå imot en myndig røst, og når timen var gått hadde hun renere sko enn hun noengang hadde hatt før. "Og der kan dere ligge til dere råtner!" var hennes avskjedskommentar, og slik gikk det. Glad og fornøyd gikk hun hjem til sine foreldre, og året etter giftet hun seg med en baker og fikk spise ferskt brød resten av livet. Ofte tenkte hun på hvor galt det hele kunne gått hvis hun ikke hadde kjent til utropstegnets funksjon, men når alt kom til alt så levde hun lykkelig sine dager til ende.
På den tiden hadde det akkurat flyttet en jøde til landsbyen, og han hadde tre sønner som gjerne ville ekte de vakre søstrene. Alle het de Yizhak Goldbaum, og alle hadde de kroket nese. Mor og far var enkle landsens folk uten særlig erfaring med judeere, og de syntes det var fint at en så rik mann ville gifte bort sønnene sine - det var tross alt lenge siden de hadde fått sådd ny torv på taket. To hundre riksdaler ville han betale i medgift!
Dagen før bryllupet skulle stå kom herr Goldbaum på døra for å hente de tre søstrene. De måtte tilbringe ett døgn med sine tilkommende i et falleferdig skur langt ute i skogen - det var jødisk tradisjon, påstod han. Foreldrene til Marie, Astrid og Ylva undret seg litt over dette, men hvis den snille mannen med de store lommene sa det så måtte det vel være sant. Jentene la et dydig sjal over sin yppige hårprakt, og så la de ivei på tur sammen med de tre kåte jødeguttene.
Først var det Marie sin tur til å bli med sin tilkommende inn i det hyggelige skuret. Men så snart døren hadde lukket seg bak dem lot Yizhak buksene falle til anklene og så på henne med et ondt glis. "Nå skal jeg lære deg hva ekteskap er!" freste han grådig mens han jaget Marie rundt i rommet med en svulmende jødeereksjon. "Ånei, hjelp, dette kan ikke skje. Å vær så snill, hjelp meg. Hjelp meg." sa jenta, men til ingen nytte. Stumme ord falt fra leppene hennes mens sionitten begikk sin lastefulle udåd. Hulkende og ødelagt forsvant hun ut bakdøren en time etterpå, og forsvant gjennom skogen til et liv i synd uten noengang mer å bli sett.
Det samme skjedde selvsagt med Astrid. Håpefull og spent gikk hun gjennom døra med rødmende kinn og nedslått blikk, men ikke før var de ute av syne før Goldbaum den nest yngste trengte seg på henne bakfra som bare jøder kan. Mens han berøvet henne alle jomfrudommer som tenkes kan ba han til Satan på latin. "Ånei, ikke der." sa Astrid. "Ikke der, vær så snill, det gjør vondt der, å, hjelp." Men til ingen nytte. Da hun ble geleidet ut i skogen igjen var hun en fullbefaren gatetøs dømt til et liv i akevitten og den billige forlystelses tegn.
Så var det Ylvas tur, men det de tre jødene ikke visste var at Ylva hadde lest bøker og lært seg hva imperativ var for noe. Da de tre brødrene gliste sleskt og kom gående sakte mot henne med voldtekt i blikket var hun ikke nølende som sine søstre. "Stopp! Knel, jødenhunder!" ropte hun bestemt. Jøder kan ikke stå imot en myndig røst, og når timen var gått hadde hun renere sko enn hun noengang hadde hatt før. "Og der kan dere ligge til dere råtner!" var hennes avskjedskommentar, og slik gikk det. Glad og fornøyd gikk hun hjem til sine foreldre, og året etter giftet hun seg med en baker og fikk spise ferskt brød resten av livet. Ofte tenkte hun på hvor galt det hele kunne gått hvis hun ikke hadde kjent til utropstegnets funksjon, men når alt kom til alt så levde hun lykkelig sine dager til ende.
Ingen kveg i Christiania
Min gode venn Rostov ringte meg på telefonen med gråtkvalt stemme for å fortelle meg hvilket press han har vært under siden jeg erklærte ham for krøpling i forrige uke. Folket har innbilt seg at det Goebbels erklærer for Üntermensch er fritt vilt for å bli latterliggjort videre av de satiriske avisene. Her ser jeg meg nødt til å rette opp i en misforståelse. Min medskribents skjøre legeme skal senkes ned i kristen jord da den tid kommer. I mellomtiden tillater jeg ikke journalistene å oppføre seg som gjester i et jødisk bryllup der smøret snart går tomt.
Det siste sladderet jeg har fått øynene mine på er en rekke løgner og grov sjikane fra et fullkomment makkverk av en publikasjon med navnet "Ukas Idiot". Redaktøren har betalt småfolket i Christiania en god penge for å holde seg anonym, men Judenfrage finner alltid en måte. Jeg skal ikke avsløre ditt ekte navn, "Stuten", for jeg vet at du har venner høyt oppe i den statsfinansierte og jødeinfiserte bimediale mediebedriften NRK. Bolsjevikerne i kantinen må forøvrig bruke deg som ploghest, for du har verken tid til å lese korrektur eller gjøre notis av sporet med slim rundt dine ankler. Die Judenfrage har holdt et øre til gata og samlet vitnesbyrder fra en syndens bule, "Fisk & Vilt".
«Tjukkasen? Jeg så ham alltid komme ut av toalettet med tusjmerker på fingrene. På det forrige skiltet vårt stod det "Ingen hunder eller jøder tillatt". Nå er det "Ingen jøder eller kveg".» - Dørvakt (32)
«De beste dagene i mitt liv var da hans lepper forseglet mitt lem presis klokken halv syv hver morgen. Jeg drømmer ofte at det skal bli oss to igjen. Var pengene virkelig alt som betydde noe?» - Jørgen Kosmo (63)
«Han tilbød meg 5000 kroner for en time. Jeg hadde allerede hatt sex med tre forskjellige menn den kvelden. Sånn er livet. Da han tok av seg skjorten så det ut som han skulle føde. Tenk å la kroppen sin forfalle på den måten. Jeg klarte ikke å gjennomføre det.» - Linnea Myhre (21)
«Livet er forbi. Mitt hjerte fortsetter å banke men blodet er sykt.» - Ylva Sæther (18).
«Han forlangte at jeg sang på kattepus-sangen. Vet du hvilken jeg mener? "Lille kattepus, hva gjør du heeer? Jeg har vært hos mammaen min… Lille kattepus hva gjorde du deeer?…" Han måtte høre meg synge kattepus-sangen for å holde seg erigert. Jeg synger på den fortsatt. Jeg synger for å beholde håpet om at han skal ta seg av meg og min mor, slik han hadde lovet meg.» - Karoline Hynkel (14).
Stuten, ditt navn er dekadense. Da ditt slektstre viser til arisk blod i alle grener levner det ingen tvil om at du er en raseforræder av verste stort. Det er neppe tilfeldig at du har de mørkeste ringene under øynene på en nordmann siden jødene forgiftet grunnvannet vårt i Herrens år 1349. Jeg vil anbefale deg å legge pennen tilbake i blekkhuset med øyeblikkelig virkning. Min venn Rostov sitter nemlig på flere detaljer angående din person. Langt flere.
Det siste sladderet jeg har fått øynene mine på er en rekke løgner og grov sjikane fra et fullkomment makkverk av en publikasjon med navnet "Ukas Idiot". Redaktøren har betalt småfolket i Christiania en god penge for å holde seg anonym, men Judenfrage finner alltid en måte. Jeg skal ikke avsløre ditt ekte navn, "Stuten", for jeg vet at du har venner høyt oppe i den statsfinansierte og jødeinfiserte bimediale mediebedriften NRK. Bolsjevikerne i kantinen må forøvrig bruke deg som ploghest, for du har verken tid til å lese korrektur eller gjøre notis av sporet med slim rundt dine ankler. Die Judenfrage har holdt et øre til gata og samlet vitnesbyrder fra en syndens bule, "Fisk & Vilt".
«Tjukkasen? Jeg så ham alltid komme ut av toalettet med tusjmerker på fingrene. På det forrige skiltet vårt stod det "Ingen hunder eller jøder tillatt". Nå er det "Ingen jøder eller kveg".» - Dørvakt (32)
«De beste dagene i mitt liv var da hans lepper forseglet mitt lem presis klokken halv syv hver morgen. Jeg drømmer ofte at det skal bli oss to igjen. Var pengene virkelig alt som betydde noe?» - Jørgen Kosmo (63)
«Han tilbød meg 5000 kroner for en time. Jeg hadde allerede hatt sex med tre forskjellige menn den kvelden. Sånn er livet. Da han tok av seg skjorten så det ut som han skulle føde. Tenk å la kroppen sin forfalle på den måten. Jeg klarte ikke å gjennomføre det.» - Linnea Myhre (21)
«Livet er forbi. Mitt hjerte fortsetter å banke men blodet er sykt.» - Ylva Sæther (18).
«Han forlangte at jeg sang på kattepus-sangen. Vet du hvilken jeg mener? "Lille kattepus, hva gjør du heeer? Jeg har vært hos mammaen min… Lille kattepus hva gjorde du deeer?…" Han måtte høre meg synge kattepus-sangen for å holde seg erigert. Jeg synger på den fortsatt. Jeg synger for å beholde håpet om at han skal ta seg av meg og min mor, slik han hadde lovet meg.» - Karoline Hynkel (14).
Stuten, ditt navn er dekadense. Da ditt slektstre viser til arisk blod i alle grener levner det ingen tvil om at du er en raseforræder av verste stort. Det er neppe tilfeldig at du har de mørkeste ringene under øynene på en nordmann siden jødene forgiftet grunnvannet vårt i Herrens år 1349. Jeg vil anbefale deg å legge pennen tilbake i blekkhuset med øyeblikkelig virkning. Min venn Rostov sitter nemlig på flere detaljer angående din person. Langt flere.
Dienstag, Juli 12, 2011
Sigøynerdvergen
Det var rundt den tiden da Goebbels fikk en påskjønnelse fra myndighetene for å ha drevet en bedrift helt fri for jødisk innflytelse i fem år. Selv hadde jeg gjort gode forretninger i øst ved å selge flotte krigseffekter til noe kjekk, høyreist ungdom med bukseseler og tysk frisør, og lommene våre var sprekkferdige av sedler fra Noregs Bank. De luktet fortsatt av trykkeri, og smilene våre var ekte da vi bestemte oss for å feire sommernatten med en riesling fra 1932 og et sent besøk på Feltmarskalken.
Da vi kom inn i lokalet etter å ha finlest stamtavlen til den polske dørvakten i ti minutter fikk øynene våre se et syn som ikke har vært hverdagskost i Europa siden Martin Luthers tid. Rundt på gulvet foran bardisken svanset en vaskeekte dverg! Størrelsen var en ting, det finnes nå engang både små jøder og revisorer her i landet, men det var ikke til å ta feil av. Dvergeauraen lå som en tjukk tåke i hele lokalet. Jeg gjorde store øyne mens jeg bestilte to bayere, og tok ikke notis av at Jonathans blikk smalnet umerkelig.
Ja, Goebbels har tidligere her på Die Judenfrage kalt meg et naivt solskinnsbarn, og det er nok en del sannhet i det. Jeg vokste opp i en tid da kornåkrene bugnet og kommunistpartiet i min hjemby lå nede med brukket rygg. Etter at vi hadde diskutert Statsbanenes fremtid under datidens svake regjering og ristet på hodet over en voksende mengde glass, bestemt jeg meg for å invitere dvergen til å sette seg ned ved bordet vårt for å skåle til arisk fremgang. Han tok plass med et nærmest groteskt smil rundt de tynne leppene, mens Jonathan gryntet misfornøyd. Han satte seg med ryggen til.
Knapt to minutter hadde gått før sirkusdyret begynte å veive med armene og hoste blod. Fortumlet prøvde jeg å ringe etter ambulanse, men det var før jeg så Goebbels' tilfredse ansikt. Han la en beroligende hånd på skulderen min, og sammen så vi dvergen trekke sitt siste, gurglende sukk bare sekunder senere. Etterpå forklarte han meg det hele.
En sommer Goebbels hadde tilbrakt på griseslakteriet til onkel Harald hadde en trupp omreisende sigøynere reist forbi. Og hvem andre enn den selvsamme dvergen hadde blitt tatt med nesen langt nede i Haralds hjemmebryggede humleekstrakt! Han slapp unna med et blått øye og tre brukne ribbein den gangen, men nå hadde han blitt gjenkjent, og min venn hadde tømt en liten ampull blåsyre i sitt eget glass i trygg visshet om at sigøynerdvergen kom til å være ute med de tyvaktige fingrene sine så snart han satte seg med ryggen til.
"Det verste var å late som om jeg drakk da vi skulle skåle for Göring." betrodde han meg senere. "Men tilfredsstillelsen da vi ringte veterinæren for å be ham hente liket gjør mer enn opp for det hele, vil jeg mene."
Da vi kom inn i lokalet etter å ha finlest stamtavlen til den polske dørvakten i ti minutter fikk øynene våre se et syn som ikke har vært hverdagskost i Europa siden Martin Luthers tid. Rundt på gulvet foran bardisken svanset en vaskeekte dverg! Størrelsen var en ting, det finnes nå engang både små jøder og revisorer her i landet, men det var ikke til å ta feil av. Dvergeauraen lå som en tjukk tåke i hele lokalet. Jeg gjorde store øyne mens jeg bestilte to bayere, og tok ikke notis av at Jonathans blikk smalnet umerkelig.
Ja, Goebbels har tidligere her på Die Judenfrage kalt meg et naivt solskinnsbarn, og det er nok en del sannhet i det. Jeg vokste opp i en tid da kornåkrene bugnet og kommunistpartiet i min hjemby lå nede med brukket rygg. Etter at vi hadde diskutert Statsbanenes fremtid under datidens svake regjering og ristet på hodet over en voksende mengde glass, bestemt jeg meg for å invitere dvergen til å sette seg ned ved bordet vårt for å skåle til arisk fremgang. Han tok plass med et nærmest groteskt smil rundt de tynne leppene, mens Jonathan gryntet misfornøyd. Han satte seg med ryggen til.
Knapt to minutter hadde gått før sirkusdyret begynte å veive med armene og hoste blod. Fortumlet prøvde jeg å ringe etter ambulanse, men det var før jeg så Goebbels' tilfredse ansikt. Han la en beroligende hånd på skulderen min, og sammen så vi dvergen trekke sitt siste, gurglende sukk bare sekunder senere. Etterpå forklarte han meg det hele.
En sommer Goebbels hadde tilbrakt på griseslakteriet til onkel Harald hadde en trupp omreisende sigøynere reist forbi. Og hvem andre enn den selvsamme dvergen hadde blitt tatt med nesen langt nede i Haralds hjemmebryggede humleekstrakt! Han slapp unna med et blått øye og tre brukne ribbein den gangen, men nå hadde han blitt gjenkjent, og min venn hadde tømt en liten ampull blåsyre i sitt eget glass i trygg visshet om at sigøynerdvergen kom til å være ute med de tyvaktige fingrene sine så snart han satte seg med ryggen til.
"Det verste var å late som om jeg drakk da vi skulle skåle for Göring." betrodde han meg senere. "Men tilfredsstillelsen da vi ringte veterinæren for å be ham hente liket gjør mer enn opp for det hele, vil jeg mene."
Montag, Juli 11, 2011
Dagens ord: Lausunge
Vi i Judenfrage-redaksjonen er langt fra myke menn og nostalgikere, men det hender likevel at vi tanker tilbake på de gode tidene da militærtjenesten var en hellig plikt og man måtte be lensherren om tillatelse når man skulle kjøpe sukker. Den gang latin var det eneste skriftspråket, hardingfele representerte helvetes toner og smeden var eneste medisin mot uønsket graviditet.
"Lausunge" var ikke bare en frase, det var et konsept med lange tradisjoner og æreløs klang, og den eneste utdannelsen en lausunge fikk var mors bitre tårer og baksiden av et bjørkeris. Når lausungen var tolv år gammel måtte han slite seg barbeint frem gjennom skogen i sludd og isnende vind for å søke jobb som skarpretter eller hoffnarr i nærmeste by, og hvis disse stillingene var besatt av andre lausunger var skråplanet eneste mulighet. Under følger et utdrag fra dagboken til lausungen "Isak", der han skriver om sitt bitre strev i storbyen Bjørgvin:
"[...] Det er januari, og steinhellene her i kullkjelleren har blitt kolde og harde. Det finnes ingen halm å ligge på lenger, den har vi spist for å lindre sulten. Gunnar døde av cyfilis igår - det var ingenting vi kunne gjøre. Det siste han sa var "Bring meg et stykke mænneskekjøtt", men vi hadde ikke noe igjen. Bjørg gråt gjorde seg stille klar til å trekke på gaten. Vi måtte ha mat.[...] Jeg tenker ofte på hvordan livet ville vært om min mor ikke hadde vært en tøs. Ville min far tatt meg i sine armer og lært meg å bruke plogen? Det får jeg aldri vite. [...] Jeg har ingen klær. Bjørg stjal dem mens jeg sov og solgte dem til en jødisk kjøpmann for et glass aquavit. Hun sier at hun ikke vil vite av meg mer. En kjøpmannssønn har tilbudt henne post som stuepike. Det kan aldri bli oss to. Jeg har lyst til å gråte, men jeg har ingen tårer igjen. [...]"
Imens sitter nåtidens lausunge og mesker seg med bringebærsyltetøy og sjokolade. Det har blitt et tomt ord, å være lausunge betyr ingenting mer. Dessverre.
"Lausunge" var ikke bare en frase, det var et konsept med lange tradisjoner og æreløs klang, og den eneste utdannelsen en lausunge fikk var mors bitre tårer og baksiden av et bjørkeris. Når lausungen var tolv år gammel måtte han slite seg barbeint frem gjennom skogen i sludd og isnende vind for å søke jobb som skarpretter eller hoffnarr i nærmeste by, og hvis disse stillingene var besatt av andre lausunger var skråplanet eneste mulighet. Under følger et utdrag fra dagboken til lausungen "Isak", der han skriver om sitt bitre strev i storbyen Bjørgvin:
"[...] Det er januari, og steinhellene her i kullkjelleren har blitt kolde og harde. Det finnes ingen halm å ligge på lenger, den har vi spist for å lindre sulten. Gunnar døde av cyfilis igår - det var ingenting vi kunne gjøre. Det siste han sa var "Bring meg et stykke mænneskekjøtt", men vi hadde ikke noe igjen. Bjørg gråt gjorde seg stille klar til å trekke på gaten. Vi måtte ha mat.[...] Jeg tenker ofte på hvordan livet ville vært om min mor ikke hadde vært en tøs. Ville min far tatt meg i sine armer og lært meg å bruke plogen? Det får jeg aldri vite. [...] Jeg har ingen klær. Bjørg stjal dem mens jeg sov og solgte dem til en jødisk kjøpmann for et glass aquavit. Hun sier at hun ikke vil vite av meg mer. En kjøpmannssønn har tilbudt henne post som stuepike. Det kan aldri bli oss to. Jeg har lyst til å gråte, men jeg har ingen tårer igjen. [...]"
Imens sitter nåtidens lausunge og mesker seg med bringebærsyltetøy og sjokolade. Det har blitt et tomt ord, å være lausunge betyr ingenting mer. Dessverre.
Freitag, Juli 08, 2011
Dementi: Kroppen min fungerer som den skal fra hoftene og ned
Kjære venner, jeg er sikker på at dere vet hva jeg snakker om når jeg nå ber dere føle på illusjonen som brast. I vår gudløse tidsalder finnes vel knapt det spedbarn som ikke har måttet kjenne realitetens stålkjeve gnage på nyfødte fotelanker som ikke har sparket sin første kommunist enda. Her om dagen hørte jeg et rykte om at det skal kvoteres sigøynere inn i Norsk Hydro, og det nyeste utspillet fra regjeringen er at innvandrere skal få begynne i første klasse fra de er tolv år gamle.
Under sånne forhold er det så inderlig godt å ha noen faste holdepunkter, søyler av integritet som er med på å skape orden og mening i tilværelsen. For meg har Goebbels lenge vært en slik søyle. Det var han som var der i min bestefars begravelse da sogneprestens homofile sønnesønn tittet grådig over hekken. Bestemt satte han skapet på plass. Da jødene puttet en pris på hodet mitt var det Jonathan Q. som brant ned synagogen i Oslo og tok livet av fire rabbinere. Hans edle moral har aldri vært mulig å trekke i tvil.
Dere kan da tenke dere det sjokk jeg følte da jeg leste her på Die Judenfrage at min næreste venn helt siden folkeskolen skriver at jeg, jeg som har gått på epleslang i overlærerens hage sammen med ham, og ovenikjøpet reddet ham fra en sint hund, skal ha blitt invalid! Jeg, som tok på meg skylden da Goebbels risikerte utvisning for å ha stjålet jomfrudommen til lektor Grolschholz’ datter! Skuffelsen! Himmelens kjeruber gråter stille når de føler et så hjerteløst svik finne sted på jorden, det er jeg viss på.
Jeg satte meg straks ned for å tenke over hva slags motiver han kunne ha for en slik nedrig bakvaskelse, og hadde akkurat stoppet pipen min da det slo meg - veddemålet! Ja, vi har nemlig for en tid tilbake veddet om hvem av oss som ville bli den første til å innrapportere en jøde til futen for meieriunderslag - og nå vil åpenbart Goebbels gjøre meg så forbitret at jeg glemmer det hele og legger ned klappjakten.
Se, jeg har full forståelse og ingenting annet enn aksept til overs for et godt røykteppe, men her burde han tenkt over risikoen for at en ekstra jøde går fri fordi han vil vinne fem tusen riksdaler og et gullgebiss fra Auschwitz. Nei, en sånn prioritering. Det er slik sionistene tenker, ikke en frisk ærlig mann med sine beste år foran seg. Hva har skjedd med deg, Jonathan? Nå har jeg ingen illusjoner igjen.
Under sånne forhold er det så inderlig godt å ha noen faste holdepunkter, søyler av integritet som er med på å skape orden og mening i tilværelsen. For meg har Goebbels lenge vært en slik søyle. Det var han som var der i min bestefars begravelse da sogneprestens homofile sønnesønn tittet grådig over hekken. Bestemt satte han skapet på plass. Da jødene puttet en pris på hodet mitt var det Jonathan Q. som brant ned synagogen i Oslo og tok livet av fire rabbinere. Hans edle moral har aldri vært mulig å trekke i tvil.
Dere kan da tenke dere det sjokk jeg følte da jeg leste her på Die Judenfrage at min næreste venn helt siden folkeskolen skriver at jeg, jeg som har gått på epleslang i overlærerens hage sammen med ham, og ovenikjøpet reddet ham fra en sint hund, skal ha blitt invalid! Jeg, som tok på meg skylden da Goebbels risikerte utvisning for å ha stjålet jomfrudommen til lektor Grolschholz’ datter! Skuffelsen! Himmelens kjeruber gråter stille når de føler et så hjerteløst svik finne sted på jorden, det er jeg viss på.
Jeg satte meg straks ned for å tenke over hva slags motiver han kunne ha for en slik nedrig bakvaskelse, og hadde akkurat stoppet pipen min da det slo meg - veddemålet! Ja, vi har nemlig for en tid tilbake veddet om hvem av oss som ville bli den første til å innrapportere en jøde til futen for meieriunderslag - og nå vil åpenbart Goebbels gjøre meg så forbitret at jeg glemmer det hele og legger ned klappjakten.
Se, jeg har full forståelse og ingenting annet enn aksept til overs for et godt røykteppe, men her burde han tenkt over risikoen for at en ekstra jøde går fri fordi han vil vinne fem tusen riksdaler og et gullgebiss fra Auschwitz. Nei, en sånn prioritering. Det er slik sionistene tenker, ikke en frisk ærlig mann med sine beste år foran seg. Hva har skjedd med deg, Jonathan? Nå har jeg ingen illusjoner igjen.
I fravær av Rostov
Jeg har fått høre nedslående nyheter om min venn Rostov, den rødmussede russer, den forfyllede forfatter: Den såre, svake sjel som valgte å selge seg for opiumsvalmuens konsentrerte safter (les: 'En aften med Rostov'). Sant og si har jeg ikke sett Rostov i Oslo by siden januar måned, så jeg videreformidler disse nyhetene med et forbehold om overdrivelse og jødeløgn. Vi lever i en nøye kontrollert verden der sannheten simpelthen er kjøpmannens kusk. Når det er sagt… mine kilder kan fortelle meg at Rostov har flyttet tilbake til sitt barndomshjem for all tid. I disse dager bønnfaller han Haukeland sykehus om å få behandling for en grusom og nådeløs sykdom. Doktoren ble nødt til å sverge på Himmler sine briller: Sigøynertårer har gjort ham varig invalid fra hoftene og ned. Rostov har degenerert til en krøpling. Dette er Herrens sannhet så mine kilder sverger, og jeg, Jonathan Q. Goebbels, vet ikke lenger om jeg skal hedre min kamerats minne eller spytte på hans krykker.
Jeg kan fortsatt huske i storslått detalj en kveld på Traktøren da Rostov bydde vettskremte ungjenter opp til kosakkdans etter å ha drukket et vodkaglass for mye. For et leven den mannen kunne trylle frem! Ubetalelig var også synet av gamle jøde-Hans etter det ble kjent at vi to hadde defekert i sionistens egen smørbeholdning i ly av natten. Jeg har bare minnene… men hvis ensomheten var en dans har Vårherre gitt meg et par praktfulle ballettsko.
I dag slurper Rostov kanskje i seg en liten skål smeltet margarin før han legger seg til å sove på sine tørkede, skitne laken. For en tosk! Der ligger nok russersvinet og snorker i sitt eget avfall frem til han gjør krav på sine arme foreldre. «Mamma eg vil chå på fjernsyn og du har glømt att bære meg inn i stugå du chærleikslause ludder og kuffør kan eg iche få noko av machipanan du et påu og kuffør…» (etc.) Ingen fjell er høye nok til å skille oss, Rostov. Jeg kjenner fortsatt lukten av din døende kropp, rank og motbydelig.
Jeg kan fortsatt huske i storslått detalj en kveld på Traktøren da Rostov bydde vettskremte ungjenter opp til kosakkdans etter å ha drukket et vodkaglass for mye. For et leven den mannen kunne trylle frem! Ubetalelig var også synet av gamle jøde-Hans etter det ble kjent at vi to hadde defekert i sionistens egen smørbeholdning i ly av natten. Jeg har bare minnene… men hvis ensomheten var en dans har Vårherre gitt meg et par praktfulle ballettsko.
I dag slurper Rostov kanskje i seg en liten skål smeltet margarin før han legger seg til å sove på sine tørkede, skitne laken. For en tosk! Der ligger nok russersvinet og snorker i sitt eget avfall frem til han gjør krav på sine arme foreldre. «Mamma eg vil chå på fjernsyn og du har glømt att bære meg inn i stugå du chærleikslause ludder og kuffør kan eg iche få noko av machipanan du et påu og kuffør…» (etc.) Ingen fjell er høye nok til å skille oss, Rostov. Jeg kjenner fortsatt lukten av din døende kropp, rank og motbydelig.
Sonntag, Dezember 19, 2010
Da onkel Harald og jeg skulle svømme i basseng
Vi skulle svømme i basseng den dagen. Slik de gjorde i Amerika. Onkel Harald luktet alltid som en tannlege tross han var griseslakter. Det skulle bare være meg og ham. Faren min arbeidet i Sverige den sommeren. Knærne mine klarte ikke å holde seg i ro. Onkel Harald må ha lagt merke til noe. Plutselig fikk jeg høre mange fortellinger om politiet, hva de gjør med små barn. Jeg ba ikke om noenting.
"Her skal ingen ha på seg badetøy... få se på ræven din, din fordømte drittunge." Jeg holdt meg i den grunne enden. Onkel Harald svømte frem og tilbake på ryggen med en svulmende ereksjon. De andre badegjestene forlot straks lokalet. Jeg prøvde å si at jeg hadde vondt i magen. Onkel Harald tok meg i armene og satte meg på toalettet. Han begynte å trykke meg på magen. Jeg kastet opp.
Om natten hadde jeg et mareritt, men jeg våknet i min egen seng.
Grusomme minner (ny føljetong): Den gangen jeg ble beatboxet av en tyrkisk ungdom
Jeg gikk nedover en av Berlins mange gater og ante ingenting annet enn fred og make idet en tyrkisk ungdom passerte forbi meg. Da vi stod skulder til skulder begynte han uten forvarsel å «beatboxe» mot meg. Jeg skvatt til og så pøbelen i øynene; det var ingenting annet enn hat i hans usiviliserte ansikt. Tyrkeren fortsatte med sine gresselige rytmeaktiviteter nådeløst og uten pause, helt til jeg rundet det neste gatehjørnet og var ute av syne.
Freitag, Mai 22, 2009
En aften med Rostov
I foregående innlegg skrev jeg at vårt beklagelige opphold skyldtes en terrorist hvis navn jeg ikke lenger vil nevne, men en del av skylden må også legges foran Rostovs bleke føtter. Den dovenpelsen har skrevet ett – ett! – innlegg siden januar i 2006. Innsatsen hans er som vanlig til å få kopper av. All den tid jeg har befunnet meg i vakre Deutchland har jeg ikke fått gitt Rostov den omgangen nådeløs juling som svinet virkelig har gjort seg fortjent til. Derfor dro jeg til Oslo by med to knyttede never og en flaske lakserolje, men da jeg fikk se den gamle kalosjen ble jeg utsatt for et oppsyn så nedrig at jeg umiddelbart måtte tilgi. Rostovs skjeve kalmukkøyne sank hjelpeløst ned i et ansikt oppløst av vodka og opiater, og det røde skjegget hans var blitt tjukt og uflidd. Mon tro hvilke sykdommer det bærte.
«Det e gått å schå deig igjen», snøvlet Rostov formålsløst. Han snakker alltid på vestlandsk, det har med oppdragelsen hans å gjøre. Rostov insisterte på at vi straks skulle dra til Ryes der han i følge eget utsagn hadde latt seg sjarmere av promiskuøse ungmøyer mens han hadde stått utenfor og dampet sigaretter, og det på en ukedag. Himmelen var skyfri da vi gikk inn i Grünerløkka. Rostov skulle allikevel møte en venn ved navn Niko før noe annet kunne skje. «Hva for en Niko», tenkte jeg stille mens jeg marsjererte opp og ned gatene etter en frenetisk russer fullstendig tapt i en mobiltelefonsamtale, «hva slags etnisitet bærer egentlig det navnet?». Jeg fikk øye på en halt skapning, mer dyr enn menneske. Niko smilte mot oss og ga meg hånden. Det viste seg at navnet var kort for 'Nikolai'. Han dro usigelig lenge på vokalene i en mumlende frekvens uten diskant. «Hold nå for Timoteus' skyld fred», hveste jeg for meg selv. Jeg så at Rostov hentet en bunte tohundrelapper ut av lommen og plasserte den i Nikos uvaskede hender. Handelen i hovedsak sjokkerte meg ikke i det minste; jeg hadde lenge visst om denne hemmeligheten, men at han skulle bruke betegnelsen 'venn' på et vanskapt uhyre fikk meg til å undre om ikke Rostov ville passet bedre inn i gamle Sachsenhausen enn i Oslos gater. Jeg ønsket sårt at Gestapo fortsatt hadde et nummer man kunne ringe til. Dette behovet gjorde seg ikke mindre da vi hadde gjort oss ferdig med å smile fårete til jenter som danset rockabilly og dro vestover igjen til Rostovs leilighet.
Han bodde i en ganske støvete affære der stua også fungerte som hans eget soverom. Inne i stua skimtet jeg et ukjent menneske; det var mitt inntrykk at fremmedkaren sov på sofaen. Han svarte ikke på norsk da jeg introduserte meg. Istedet ga han meg sitt navn som jeg har glemt i dag – jeg tror det begynte på en stemt 's'. Håret hans bærte djevelfuglens fryktelige farge, og øynene hans var tettsittende og glimtet etter gull. Og nesen...
Kjære lesere, la meg forsikre dere om at hver bokstav i denne fortellingen tilhører en urokkelig og objektiv sannhet. Dere må alle forstå at Afghanistans åkre ikke fører noe godt med seg; forstå det for vårt fedreland. Bak hvert offer av denne giften står en handelsmann fra Tel Aviv klar med pennen foran et gjeldsbrev. I kveld skal jeg gråte over min venns ulykke, og tårene skal falle ned i fruktbar potetjord.
Abonnieren
Posts (Atom)
