Dagens ord: Lausunge

Vi i Judenfrage-redaksjonen er langt fra myke menn og nostalgikere, men det hender likevel at vi tanker tilbake på de gode tidene da militærtjenesten var en hellig plikt og man måtte be lensherren om tillatelse når man skulle kjøpe sukker. Den gang latin var det eneste skriftspråket, hardingfele representerte helvetes toner og smeden var eneste medisin mot uønsket graviditet.

"Lausunge" var ikke bare en frase, det var et konsept med lange tradisjoner og æreløs klang, og den eneste utdannelsen en lausunge fikk var mors bitre tårer og baksiden av et bjørkeris. Når lausungen var tolv år gammel måtte han slite seg barbeint frem gjennom skogen i sludd og isnende vind for å søke jobb som skarpretter eller hoffnarr i nærmeste by, og hvis disse stillingene var besatt av andre lausunger var skråplanet eneste mulighet. Under følger et utdrag fra dagboken til lausungen "Isak", der han skriver om sitt bitre strev i storbyen Bjørgvin:

"[...] Det er januari, og steinhellene her i kullkjelleren har blitt kolde og harde. Det finnes ingen halm å ligge på lenger, den har vi spist for å lindre sulten. Gunnar døde av cyfilis igår - det var ingenting vi kunne gjøre. Det siste han sa var "Bring meg et stykke mænneskekjøtt", men vi hadde ikke noe igjen. Bjørg gråt gjorde seg stille klar til å trekke på gaten. Vi måtte ha mat.[...] Jeg tenker ofte på hvordan livet ville vært om min mor ikke hadde vært en tøs. Ville min far tatt meg i sine armer og lært meg å bruke plogen? Det får jeg aldri vite. [...] Jeg har ingen klær. Bjørg stjal dem mens jeg sov og solgte dem til en jødisk kjøpmann for et glass aquavit. Hun sier at hun ikke vil vite av meg mer. En kjøpmannssønn har tilbudt henne post som stuepike. Det kan aldri bli oss to. Jeg har lyst til å gråte, men jeg har ingen tårer igjen. [...]"

Imens sitter nåtidens lausunge og mesker seg med bringebærsyltetøy og sjokolade. Det har blitt et tomt ord, å være lausunge betyr ingenting mer. Dessverre.