Eventyret om jenta og jøden

Det var en gang en stor, lykkelig arisk familie. Far var en ærlig håndtverker under kongens beskyttelse, og mor hadde født tre vakre døtre med sult på livet. De bodde i en liten trehytte i skogen som mannen i huset hadde snekret med sine egne hender, og de tre døtrene hadde pyntet veggene med kranser av hestehov og forglemmegei. Den eldste av døtrene het Marie, den mellomste het Astrid og den yngste het Ylva. Alle var de nettopp blitt gifteklare, og de ventet spent på at frierne skulle komme på døren.

På den tiden hadde det akkurat flyttet en jøde til landsbyen, og han hadde tre sønner som gjerne ville ekte de vakre søstrene. Alle het de Yizhak Goldbaum, og alle hadde de kroket nese. Mor og far var enkle landsens folk uten særlig erfaring med judeere, og de syntes det var fint at en så rik mann ville gifte bort sønnene sine - det var tross alt lenge siden de hadde fått sådd ny torv på taket. To hundre riksdaler ville han betale i medgift!

Dagen før bryllupet skulle stå kom herr Goldbaum på døra for å hente de tre søstrene. De måtte tilbringe ett døgn med sine tilkommende i et falleferdig skur langt ute i skogen - det var jødisk tradisjon, påstod han. Foreldrene til Marie, Astrid og Ylva undret seg litt over dette, men hvis den snille mannen med de store lommene sa det så måtte det vel være sant. Jentene la et dydig sjal over sin yppige hårprakt, og så la de ivei på tur sammen med de tre kåte jødeguttene.

Først var det Marie sin tur til å bli med sin tilkommende inn i det hyggelige skuret. Men så snart døren hadde lukket seg bak dem lot Yizhak buksene falle til anklene og så på henne med et ondt glis. "Nå skal jeg lære deg hva ekteskap er!" freste han grådig mens han jaget Marie rundt i rommet med en svulmende jødeereksjon. "Ånei, hjelp, dette kan ikke skje. Å vær så snill, hjelp meg. Hjelp meg." sa jenta, men til ingen nytte. Stumme ord falt fra leppene hennes mens sionitten begikk sin lastefulle udåd. Hulkende og ødelagt forsvant hun ut bakdøren en time etterpå, og forsvant gjennom skogen til et liv i synd uten noengang mer å bli sett.

Det samme skjedde selvsagt med Astrid. Håpefull og spent gikk hun gjennom døra med rødmende kinn og nedslått blikk, men ikke før var de ute av syne før Goldbaum den nest yngste trengte seg på henne bakfra som bare jøder kan. Mens han berøvet henne alle jomfrudommer som tenkes kan ba han til Satan på latin. "Ånei, ikke der." sa Astrid. "Ikke der, vær så snill, det gjør vondt der, å, hjelp." Men til ingen nytte. Da hun ble geleidet ut i skogen igjen var hun en fullbefaren gatetøs dømt til et liv i akevitten og den billige forlystelses tegn.

Så var det Ylvas tur, men det de tre jødene ikke visste var at Ylva hadde lest bøker og lært seg hva imperativ var for noe. Da de tre brødrene gliste sleskt og kom gående sakte mot henne med voldtekt i blikket var hun ikke nølende som sine søstre. "Stopp! Knel, jødenhunder!" ropte hun bestemt. Jøder kan ikke stå imot en myndig røst, og når timen var gått hadde hun renere sko enn hun noengang hadde hatt før. "Og der kan dere ligge til dere råtner!" var hennes avskjedskommentar, og slik gikk det. Glad og fornøyd gikk hun hjem til sine foreldre, og året etter giftet hun seg med en baker og fikk spise ferskt brød resten av livet. Ofte tenkte hun på hvor galt det hele kunne gått hvis hun ikke hadde kjent til utropstegnets funksjon, men når alt kom til alt så levde hun lykkelig sine dager til ende.