I fravær av Rostov

Jeg har fått høre nedslående nyheter om min venn Rostov, den rødmussede russer, den forfyllede forfatter: Den såre, svake sjel som valgte å selge seg for opiumsvalmuens konsentrerte safter (les: 'En aften med Rostov'). Sant og si har jeg ikke sett Rostov i Oslo by siden januar måned, så jeg videreformidler disse nyhetene med et forbehold om overdrivelse og jødeløgn. Vi lever i en nøye kontrollert verden der sannheten simpelthen er kjøpmannens kusk. Når det er sagt… mine kilder kan fortelle meg at Rostov har flyttet tilbake til sitt barndomshjem for all tid. I disse dager bønnfaller han Haukeland sykehus om å få behandling for en grusom og nådeløs sykdom. Doktoren ble nødt til å sverge på Himmler sine briller: Sigøynertårer har gjort ham varig invalid fra hoftene og ned. Rostov har degenerert til en krøpling. Dette er Herrens sannhet så mine kilder sverger, og jeg, Jonathan Q. Goebbels, vet ikke lenger om jeg skal hedre min kamerats minne eller spytte på hans krykker.

Jeg kan fortsatt huske i storslått detalj en kveld på Traktøren da Rostov bydde vettskremte ungjenter opp til kosakkdans etter å ha drukket et vodkaglass for mye. For et leven den mannen kunne trylle frem! Ubetalelig var også synet av gamle jøde-Hans etter det ble kjent at vi to hadde defekert i sionistens egen smørbeholdning i ly av natten. Jeg har bare minnene… men hvis ensomheten var en dans har Vårherre gitt meg et par praktfulle ballettsko.

I dag slurper Rostov kanskje i seg en liten skål smeltet margarin før han legger seg til å sove på sine tørkede, skitne laken. For en tosk! Der ligger nok russersvinet og snorker i sitt eget avfall frem til han gjør krav på sine arme foreldre. «Mamma eg vil chå på fjernsyn og du har glømt att bære meg inn i stugå du chærleikslause ludder og kuffør kan eg iche få noko av machipanan du et påu og kuffør…» (etc.) Ingen fjell er høye nok til å skille oss, Rostov. Jeg kjenner fortsatt lukten av din døende kropp, rank og motbydelig.