Sigøynerdvergen

Det var rundt den tiden da Goebbels fikk en påskjønnelse fra myndighetene for å ha drevet en bedrift helt fri for jødisk innflytelse i fem år. Selv hadde jeg gjort gode forretninger i øst ved å selge flotte krigseffekter til noe kjekk, høyreist ungdom med bukseseler og tysk frisør, og lommene våre var sprekkferdige av sedler fra Noregs Bank. De luktet fortsatt av trykkeri, og smilene våre var ekte da vi bestemte oss for å feire sommernatten med en riesling fra 1932 og et sent besøk på Feltmarskalken.

Da vi kom inn i lokalet etter å ha finlest stamtavlen til den polske dørvakten i ti minutter fikk øynene våre se et syn som ikke har vært hverdagskost i Europa siden Martin Luthers tid. Rundt på gulvet foran bardisken svanset en vaskeekte dverg! Størrelsen var en ting, det finnes nå engang både små jøder og revisorer her i landet, men det var ikke til å ta feil av. Dvergeauraen lå som en tjukk tåke i hele lokalet. Jeg gjorde store øyne mens jeg bestilte to bayere, og tok ikke notis av at Jonathans blikk smalnet umerkelig.

Ja, Goebbels har tidligere her på Die Judenfrage kalt meg et naivt solskinnsbarn, og det er nok en del sannhet i det. Jeg vokste opp i en tid da kornåkrene bugnet og kommunistpartiet i min hjemby lå nede med brukket rygg. Etter at vi hadde diskutert Statsbanenes fremtid under datidens svake regjering og ristet på hodet over en voksende mengde glass, bestemt jeg meg for å invitere dvergen til å sette seg ned ved bordet vårt for å skåle til arisk fremgang. Han tok plass med et nærmest groteskt smil rundt de tynne leppene, mens Jonathan gryntet misfornøyd. Han satte seg med ryggen til.

Knapt to minutter hadde gått før sirkusdyret begynte å veive med armene og hoste blod. Fortumlet prøvde jeg å ringe etter ambulanse, men det var før jeg så Goebbels' tilfredse ansikt. Han la en beroligende hånd på skulderen min, og sammen så vi dvergen trekke sitt siste, gurglende sukk bare sekunder senere. Etterpå forklarte han meg det hele.

En sommer Goebbels hadde tilbrakt på griseslakteriet til onkel Harald hadde en trupp omreisende sigøynere reist forbi. Og hvem andre enn den selvsamme dvergen hadde blitt tatt med nesen langt nede i Haralds hjemmebryggede humleekstrakt! Han slapp unna med et blått øye og tre brukne ribbein den gangen, men nå hadde han blitt gjenkjent, og min venn hadde tømt en liten ampull blåsyre i sitt eget glass i trygg visshet om at sigøynerdvergen kom til å være ute med de tyvaktige fingrene sine så snart han satte seg med ryggen til.

"Det verste var å late som om jeg drakk da vi skulle skåle for Göring." betrodde han meg senere. "Men tilfredsstillelsen da vi ringte veterinæren for å be ham hente liket gjør mer enn opp for det hele, vil jeg mene."