Die Judenfrage

Opplysningskampanje: Jøder i musikkindustrien

2011-07-16T23:27:00.003+02:00

At denne verdens Liebermanner og Goldblumer stjeler markedsandeler fra ærlige kjøpmenn gjennom skittent spill og korrupsjon er intet nytt. Problemet har likevel aldri vært så stort som i dagens musikkindustri. Hvert eneste år bukker lovende og talentfulle musikere fra Nord-Europa under i møte med urimelige jødiske bookingagenter. Dyktige blonde pianister råtner bort i mørke kjellerkafeer mens det store publikum må lide mens de hører på kroknesefinansiert statisk elektrisitet i radioen.

Et aspekt ved denne rovdriften som har fått svært liten oppmerksomhet i media er kidnapping og hjernevasking av ariske pikebarn som når de blir eldre tvinges frem på scenen for å vise frem kroppen sin til kamuflert folkemusikk fra Judea. Dette har blitt vanligere og vanligere de siste årene, eksemplene er utallige. Vi i Judenfrage ønsker å formidle historien til en østerrisk mor som mistet sin datter for ti år siden og ikke har møtt henne siden. Ifjor vinter så hun jentungen onanere direkte på den israelske statskanalen MTV under artistnavnet Missy X. Her følger Judith Schmeltzers historie.

"Angela var alltid en solstråle. Jeg husker dagen hun forsvant som om den skulle vært igår. Vi var ute på sopptur, hele familien, og mannen min, Heinz, delte ut kurver til alle barna som de skulle plukke soppen i. Hun hadde bedt så tynt om å få være med søsknene sine denne gangen, men vi var urolige såklart. Dette var rundt tusenårsskiftet, og forslaget om å radiomerke jøder hadde akkurat blitt nedstemt i stortinget. Det var den perioden da SV hadde så mange representanter.

Heinz hadde oppdaget en plass full av kantareller dagen før, og det var dit han førte oss nå. Vi gikk tett inntil hverandre alle sammen. Det var mørkt i skogen, men sinnene våre var lyse. Stekt sopp var det beste Angela visste. Hun trippet av barnlig forventning. Når vi kom frem tok Heinz kniven sin ut av sliren, rensket en kantarell og skar den i fem store biter. En til hver av familien. Barna spiste dem med ekstra stor glede, det var ikke hver dag de fikk fersk sopp i skogen.

Når vi våknet hadde solen gått ned. Vi lå i lyngen og skjønte ingenting. En jøde hadde nok forgiftet soppen, det forstår jeg nå. Kurven til Angela lå i lyngen, men hun var borte. Langt inne i skogen kunne vi høre at noen spilte på fløyte. [...]

Da jeg så Angela på MTV ville jeg bare gråte. Kjolen hennes var gjennomsiktig og danserne var negre. Hun gned seg mot dem. Tårene mine kunne ikke stoppes. Men øynene var ikke hennes, de tilhørte en kvinne som sakte blir fortært av vellystens flamme. Angela er død nå, men så lenge hennes kropp danser Sions dans kommer hun ikke til himmelen. Jeg håper Gud har nåde med hennes sjel snart."

Eventyret om jenta og jøden

2011-07-13T23:38:00.000+02:00

Det var en gang en stor, lykkelig arisk familie. Far var en ærlig håndtverker under kongens beskyttelse, og mor hadde født tre vakre døtre med sult på livet. De bodde i en liten trehytte i skogen som mannen i huset hadde snekret med sine egne hender, og de tre døtrene hadde pyntet veggene med kranser av hestehov og forglemmegei. Den eldste av døtrene het Marie, den mellomste het Astrid og den yngste het Ylva. Alle var de nettopp blitt gifteklare, og de ventet spent på at frierne skulle komme på døren.

På den tiden hadde det akkurat flyttet en jøde til landsbyen, og han hadde tre sønner som gjerne ville ekte de vakre søstrene. Alle het de Yizhak Goldbaum, og alle hadde de kroket nese. Mor og far var enkle landsens folk uten særlig erfaring med judeere, og de syntes det var fint at en så rik mann ville gifte bort sønnene sine - det var tross alt lenge siden de hadde fått sådd ny torv på taket. To hundre riksdaler ville han betale i medgift!

Dagen før bryllupet skulle stå kom herr Goldbaum på døra for å hente de tre søstrene. De måtte tilbringe ett døgn med sine tilkommende i et falleferdig skur langt ute i skogen - det var jødisk tradisjon, påstod han. Foreldrene til Marie, Astrid og Ylva undret seg litt over dette, men hvis den snille mannen med de store lommene sa det så måtte det vel være sant. Jentene la et dydig sjal over sin yppige hårprakt, og så la de ivei på tur sammen med de tre kåte jødeguttene.

Først var det Marie sin tur til å bli med sin tilkommende inn i det hyggelige skuret. Men så snart døren hadde lukket seg bak dem lot Yizhak buksene falle til anklene og så på henne med et ondt glis. "Nå skal jeg lære deg hva ekteskap er!" freste han grådig mens han jaget Marie rundt i rommet med en svulmende jødeereksjon. "Ånei, hjelp, dette kan ikke skje. Å vær så snill, hjelp meg. Hjelp meg." sa jenta, men til ingen nytte. Stumme ord falt fra leppene hennes mens sionitten begikk sin lastefulle udåd. Hulkende og ødelagt forsvant hun ut bakdøren en time etterpå, og forsvant gjennom skogen til et liv i synd uten noengang mer å bli sett.

Det samme skjedde selvsagt med Astrid. Håpefull og spent gikk hun gjennom døra med rødmende kinn og nedslått blikk, men ikke før var de ute av syne før Goldbaum den nest yngste trengte seg på henne bakfra som bare jøder kan. Mens han berøvet henne alle jomfrudommer som tenkes kan ba han til Satan på latin. "Ånei, ikke der." sa Astrid. "Ikke der, vær så snill, det gjør vondt der, å, hjelp." Men til ingen nytte. Da hun ble geleidet ut i skogen igjen var hun en fullbefaren gatetøs dømt til et liv i akevitten og den billige forlystelses tegn.

Så var det Ylvas tur, men det de tre jødene ikke visste var at Ylva hadde lest bøker og lært seg hva imperativ var for noe. Da de tre brødrene gliste sleskt og kom gående sakte mot henne med voldtekt i blikket var hun ikke nølende som sine søstre. "Stopp! Knel, jødenhunder!" ropte hun bestemt. Jøder kan ikke stå imot en myndig røst, og når timen var gått hadde hun renere sko enn hun noengang hadde hatt før. "Og der kan dere ligge til dere råtner!" var hennes avskjedskommentar, og slik gikk det. Glad og fornøyd gikk hun hjem til sine foreldre, og året etter giftet hun seg med en baker og fikk spise ferskt brød resten av livet. Ofte tenkte hun på hvor galt det hele kunne gått hvis hun ikke hadde kjent til utropstegnets funksjon, men når alt kom til alt så levde hun lykkelig sine dager til ende.

Ingen kveg i Christiania

2011-07-13T18:49:00.009+02:00

Min gode venn Rostov ringte meg på telefonen med gråtkvalt stemme for å fortelle meg hvilket press han har vært under siden jeg erklærte ham for krøpling i forrige uke. Folket har innbilt seg at det Goebbels erklærer for Üntermensch er fritt vilt for å bli latterliggjort videre av de satiriske avisene. Her ser jeg meg nødt til å rette opp i en misforståelse. Min medskribents skjøre legeme skal senkes ned i kristen jord da den tid kommer. I mellomtiden tillater jeg ikke journalistene å oppføre seg som gjester i et jødisk bryllup der smøret snart går tomt.

Det siste sladderet jeg har fått øynene mine på er en rekke løgner og grov sjikane fra et fullkomment makkverk av en publikasjon med navnet "Ukas Idiot". Redaktøren har betalt småfolket i Christiania en god penge for å holde seg anonym, men Judenfrage finner alltid en måte. Jeg skal ikke avsløre ditt ekte navn, "Stuten", for jeg vet at du har venner høyt oppe i den statsfinansierte og jødeinfiserte bimediale mediebedriften NRK. Bolsjevikerne i kantinen må forøvrig bruke deg som ploghest, for du har verken tid til å lese korrektur eller gjøre notis av sporet med slim rundt dine ankler. Die Judenfrage har holdt et øre til gata og samlet vitnesbyrder fra en syndens bule, "Fisk & Vilt".

«Tjukkasen? Jeg så ham alltid komme ut av toalettet med tusjmerker på fingrene. På det forrige skiltet vårt stod det "Ingen hunder eller jøder tillatt". Nå er det "Ingen jøder eller kveg".» - Dørvakt (32)

«De beste dagene i mitt liv var da hans lepper forseglet mitt lem presis klokken halv syv hver morgen. Jeg drømmer ofte at det skal bli oss to igjen. Var pengene virkelig alt som betydde noe?» - Jørgen Kosmo (63)

«Han tilbød meg 5000 kroner for en time. Jeg hadde allerede hatt sex med tre forskjellige menn den kvelden. Sånn er livet. Da han tok av seg skjorten så det ut som han skulle føde. Tenk å la kroppen sin forfalle på den måten. Jeg klarte ikke å gjennomføre det.» - Linnea Myhre (21)

«Livet er forbi. Mitt hjerte fortsetter å banke men blodet er sykt.» - Ylva Sæther (18).

«Han forlangte at jeg sang på kattepus-sangen. Vet du hvilken jeg mener? "Lille kattepus, hva gjør du heeer? Jeg har vært hos mammaen min… Lille kattepus hva gjorde du deeer?…" Han måtte høre meg synge kattepus-sangen for å holde seg erigert. Jeg synger på den fortsatt. Jeg synger for å beholde håpet om at han skal ta seg av meg og min mor, slik han hadde lovet meg.» - Karoline Hynkel (14).

Stuten, ditt navn er dekadense. Da ditt slektstre viser til arisk blod i alle grener levner det ingen tvil om at du er en raseforræder av verste stort. Det er neppe tilfeldig at du har de mørkeste ringene under øynene på en nordmann siden jødene forgiftet grunnvannet vårt i Herrens år 1349. Jeg vil anbefale deg å legge pennen tilbake i blekkhuset med øyeblikkelig virkning. Min venn Rostov sitter nemlig på flere detaljer angående din person. Langt flere.

Sigøynerdvergen

2011-07-12T13:01:00.002+02:00

Det var rundt den tiden da Goebbels fikk en påskjønnelse fra myndighetene for å ha drevet en bedrift helt fri for jødisk innflytelse i fem år. Selv hadde jeg gjort gode forretninger i øst ved å selge flotte krigseffekter til noe kjekk, høyreist ungdom med bukseseler og tysk frisør, og lommene våre var sprekkferdige av sedler fra Noregs Bank. De luktet fortsatt av trykkeri, og smilene våre var ekte da vi bestemte oss for å feire sommernatten med en riesling fra 1932 og et sent besøk på Feltmarskalken.

Da vi kom inn i lokalet etter å ha finlest stamtavlen til den polske dørvakten i ti minutter fikk øynene våre se et syn som ikke har vært hverdagskost i Europa siden Martin Luthers tid. Rundt på gulvet foran bardisken svanset en vaskeekte dverg! Størrelsen var en ting, det finnes nå engang både små jøder og revisorer her i landet, men det var ikke til å ta feil av. Dvergeauraen lå som en tjukk tåke i hele lokalet. Jeg gjorde store øyne mens jeg bestilte to bayere, og tok ikke notis av at Jonathans blikk smalnet umerkelig.

Ja, Goebbels har tidligere her på Die Judenfrage kalt meg et naivt solskinnsbarn, og det er nok en del sannhet i det. Jeg vokste opp i en tid da kornåkrene bugnet og kommunistpartiet i min hjemby lå nede med brukket rygg. Etter at vi hadde diskutert Statsbanenes fremtid under datidens svake regjering og ristet på hodet over en voksende mengde glass, bestemt jeg meg for å invitere dvergen til å sette seg ned ved bordet vårt for å skåle til arisk fremgang. Han tok plass med et nærmest groteskt smil rundt de tynne leppene, mens Jonathan gryntet misfornøyd. Han satte seg med ryggen til.

Knapt to minutter hadde gått før sirkusdyret begynte å veive med armene og hoste blod. Fortumlet prøvde jeg å ringe etter ambulanse, men det var før jeg så Goebbels' tilfredse ansikt. Han la en beroligende hånd på skulderen min, og sammen så vi dvergen trekke sitt siste, gurglende sukk bare sekunder senere. Etterpå forklarte han meg det hele.

En sommer Goebbels hadde tilbrakt på griseslakteriet til onkel Harald hadde en trupp omreisende sigøynere reist forbi. Og hvem andre enn den selvsamme dvergen hadde blitt tatt med nesen langt nede i Haralds hjemmebryggede humleekstrakt! Han slapp unna med et blått øye og tre brukne ribbein den gangen, men nå hadde han blitt gjenkjent, og min venn hadde tømt en liten ampull blåsyre i sitt eget glass i trygg visshet om at sigøynerdvergen kom til å være ute med de tyvaktige fingrene sine så snart han satte seg med ryggen til.

"Det verste var å late som om jeg drakk da vi skulle skåle for Göring." betrodde han meg senere. "Men tilfredsstillelsen da vi ringte veterinæren for å be ham hente liket gjør mer enn opp for det hele, vil jeg mene."

Dagens ord: Lausunge

2011-07-11T17:10:00.002+02:00

Vi i Judenfrage-redaksjonen er langt fra myke menn og nostalgikere, men det hender likevel at vi tanker tilbake på de gode tidene da militærtjenesten var en hellig plikt og man måtte be lensherren om tillatelse når man skulle kjøpe sukker. Den gang latin var det eneste skriftspråket, hardingfele representerte helvetes toner og smeden var eneste medisin mot uønsket graviditet.

"Lausunge" var ikke bare en frase, det var et konsept med lange tradisjoner og æreløs klang, og den eneste utdannelsen en lausunge fikk var mors bitre tårer og baksiden av et bjørkeris. Når lausungen var tolv år gammel måtte han slite seg barbeint frem gjennom skogen i sludd og isnende vind for å søke jobb som skarpretter eller hoffnarr i nærmeste by, og hvis disse stillingene var besatt av andre lausunger var skråplanet eneste mulighet. Under følger et utdrag fra dagboken til lausungen "Isak", der han skriver om sitt bitre strev i storbyen Bjørgvin:

"[...] Det er januari, og steinhellene her i kullkjelleren har blitt kolde og harde. Det finnes ingen halm å ligge på lenger, den har vi spist for å lindre sulten. Gunnar døde av cyfilis igår - det var ingenting vi kunne gjøre. Det siste han sa var "Bring meg et stykke mænneskekjøtt", men vi hadde ikke noe igjen. Bjørg gråt gjorde seg stille klar til å trekke på gaten. Vi måtte ha mat.[...] Jeg tenker ofte på hvordan livet ville vært om min mor ikke hadde vært en tøs. Ville min far tatt meg i sine armer og lært meg å bruke plogen? Det får jeg aldri vite. [...] Jeg har ingen klær. Bjørg stjal dem mens jeg sov og solgte dem til en jødisk kjøpmann for et glass aquavit. Hun sier at hun ikke vil vite av meg mer. En kjøpmannssønn har tilbudt henne post som stuepike. Det kan aldri bli oss to. Jeg har lyst til å gråte, men jeg har ingen tårer igjen. [...]"

Imens sitter nåtidens lausunge og mesker seg med bringebærsyltetøy og sjokolade. Det har blitt et tomt ord, å være lausunge betyr ingenting mer. Dessverre.

Dementi: Kroppen min fungerer som den skal fra hoftene og ned

2011-07-08T21:31:00.001+02:00

Kjære venner, jeg er sikker på at dere vet hva jeg snakker om når jeg nå ber dere føle på illusjonen som brast. I vår gudløse tidsalder finnes vel knapt det spedbarn som ikke har måttet kjenne realitetens stålkjeve gnage på nyfødte fotelanker som ikke har sparket sin første kommunist enda. Her om dagen hørte jeg et rykte om at det skal kvoteres sigøynere inn i Norsk Hydro, og det nyeste utspillet fra regjeringen er at innvandrere skal få begynne i første klasse fra de er tolv år gamle.

Under sånne forhold er det så inderlig godt å ha noen faste holdepunkter, søyler av integritet som er med på å skape orden og mening i tilværelsen. For meg har Goebbels lenge vært en slik søyle. Det var han som var der i min bestefars begravelse da sogneprestens homofile sønnesønn tittet grådig over hekken. Bestemt satte han skapet på plass. Da jødene puttet en pris på hodet mitt var det Jonathan Q. som brant ned synagogen i Oslo og tok livet av fire rabbinere. Hans edle moral har aldri vært mulig å trekke i tvil.

Dere kan da tenke dere det sjokk jeg følte da jeg leste her på Die Judenfrage at min næreste venn helt siden folkeskolen skriver at jeg, jeg som har gått på epleslang i overlærerens hage sammen med ham, og ovenikjøpet reddet ham fra en sint hund, skal ha blitt invalid! Jeg, som tok på meg skylden da Goebbels risikerte utvisning for å ha stjålet jomfrudommen til lektor Grolschholz’ datter! Skuffelsen! Himmelens kjeruber gråter stille når de føler et så hjerteløst svik finne sted på jorden, det er jeg viss på.

Jeg satte meg straks ned for å tenke over hva slags motiver han kunne ha for en slik nedrig bakvaskelse, og hadde akkurat stoppet pipen min da det slo meg - veddemålet! Ja, vi har nemlig for en tid tilbake veddet om hvem av oss som ville bli den første til å innrapportere en jøde til futen for meieriunderslag - og nå vil åpenbart Goebbels gjøre meg så forbitret at jeg glemmer det hele og legger ned klappjakten.

Se, jeg har full forståelse og ingenting annet enn aksept til overs for et godt røykteppe, men her burde han tenkt over risikoen for at en ekstra jøde går fri fordi han vil vinne fem tusen riksdaler og et gullgebiss fra Auschwitz. Nei, en sånn prioritering. Det er slik sionistene tenker, ikke en frisk ærlig mann med sine beste år foran seg. Hva har skjedd med deg, Jonathan? Nå har jeg ingen illusjoner igjen.

I fravær av Rostov

2011-07-08T17:21:00.004+02:00

Jeg har fått høre nedslående nyheter om min venn Rostov, den rødmussede russer, den forfyllede forfatter: Den såre, svake sjel som valgte å selge seg for opiumsvalmuens konsentrerte safter (les: 'En aften med Rostov'). Sant og si har jeg ikke sett Rostov i Oslo by siden januar måned, så jeg videreformidler disse nyhetene med et forbehold om overdrivelse og jødeløgn. Vi lever i en nøye kontrollert verden der sannheten simpelthen er kjøpmannens kusk. Når det er sagt… mine kilder kan fortelle meg at Rostov har flyttet tilbake til sitt barndomshjem for all tid. I disse dager bønnfaller han Haukeland sykehus om å få behandling for en grusom og nådeløs sykdom. Doktoren ble nødt til å sverge på Himmler sine briller: Sigøynertårer har gjort ham varig invalid fra hoftene og ned. Rostov har degenerert til en krøpling. Dette er Herrens sannhet så mine kilder sverger, og jeg, Jonathan Q. Goebbels, vet ikke lenger om jeg skal hedre min kamerats minne eller spytte på hans krykker.

Jeg kan fortsatt huske i storslått detalj en kveld på Traktøren da Rostov bydde vettskremte ungjenter opp til kosakkdans etter å ha drukket et vodkaglass for mye. For et leven den mannen kunne trylle frem! Ubetalelig var også synet av gamle jøde-Hans etter det ble kjent at vi to hadde defekert i sionistens egen smørbeholdning i ly av natten. Jeg har bare minnene… men hvis ensomheten var en dans har Vårherre gitt meg et par praktfulle ballettsko.

I dag slurper Rostov kanskje i seg en liten skål smeltet margarin før han legger seg til å sove på sine tørkede, skitne laken. For en tosk! Der ligger nok russersvinet og snorker i sitt eget avfall frem til han gjør krav på sine arme foreldre. «Mamma eg vil chå på fjernsyn og du har glømt att bære meg inn i stugå du chærleikslause ludder og kuffør kan eg iche få noko av machipanan du et påu og kuffør…» (etc.) Ingen fjell er høye nok til å skille oss, Rostov. Jeg kjenner fortsatt lukten av din døende kropp, rank og motbydelig.

Da onkel Harald og jeg skulle svømme i basseng

2010-12-19T00:57:00.002+01:00

Vi skulle svømme i basseng den dagen. Slik de gjorde i Amerika. Onkel Harald luktet alltid som en tannlege tross han var griseslakter. Det skulle bare være meg og ham. Faren min arbeidet i Sverige den sommeren. Knærne mine klarte ikke å holde seg i ro. Onkel Harald må ha lagt merke til noe. Plutselig fikk jeg høre mange fortellinger om politiet, hva de gjør med små barn. Jeg ba ikke om noenting.

"Her skal ingen ha på seg badetøy... få se på ræven din, din fordømte drittunge." Jeg holdt meg i den grunne enden. Onkel Harald svømte frem og tilbake på ryggen med en svulmende ereksjon. De andre badegjestene forlot straks lokalet. Jeg prøvde å si at jeg hadde vondt i magen. Onkel Harald tok meg i armene og satte meg på toalettet. Han begynte å trykke meg på magen. Jeg kastet opp.

Om natten hadde jeg et mareritt, men jeg våknet i min egen seng.

Grusomme minner (ny føljetong): Den gangen jeg ble beatboxet av en tyrkisk ungdom

2010-12-19T00:27:00.002+01:00

Jeg gikk nedover en av Berlins mange gater og ante ingenting annet enn fred og make idet en tyrkisk ungdom passerte forbi meg. Da vi stod skulder til skulder begynte han uten forvarsel å «beatboxe» mot meg. Jeg skvatt til og så pøbelen i øynene; det var ingenting annet enn hat i hans usiviliserte ansikt. Tyrkeren fortsatte med sine gresselige rytmeaktiviteter nådeløst og uten pause, helt til jeg rundet det neste gatehjørnet og var ute av syne.

En aften med Rostov

2009-05-22T19:43:00.023+02:00

I foregående innlegg skrev jeg at vårt beklagelige opphold skyldtes en terrorist hvis navn jeg ikke lenger vil nevne, men en del av skylden må også legges foran Rostovs bleke føtter. Den dovenpelsen har skrevet ett – ett! – innlegg siden januar i 2006. Innsatsen hans er som vanlig til å få kopper av. All den tid jeg har befunnet meg i vakre Deutchland har jeg ikke fått gitt Rostov den omgangen nådeløs juling som svinet virkelig har gjort seg fortjent til. Derfor dro jeg til Oslo by med to knyttede never og en flaske lakserolje, men da jeg fikk se den gamle kalosjen ble jeg utsatt for et oppsyn så nedrig at jeg umiddelbart måtte tilgi. Rostovs skjeve kalmukkøyne sank hjelpeløst ned i et ansikt oppløst av vodka og opiater, og det røde skjegget hans var blitt tjukt og uflidd. Mon tro hvilke sykdommer det bærte.

«Det e gått å schå deig igjen», snøvlet Rostov formålsløst. Han snakker alltid på vestlandsk, det har med oppdragelsen hans å gjøre. Rostov insisterte på at vi straks skulle dra til Ryes der han i følge eget utsagn hadde latt seg sjarmere av promiskuøse ungmøyer mens han hadde stått utenfor og dampet sigaretter, og det på en ukedag. Himmelen var skyfri da vi gikk inn i Grünerløkka. Rostov skulle allikevel møte en venn ved navn Niko før noe annet kunne skje. «Hva for en Niko», tenkte jeg stille mens jeg marsjererte opp og ned gatene etter en frenetisk russer fullstendig tapt i en mobiltelefonsamtale, «hva slags etnisitet bærer egentlig det navnet?». Jeg fikk øye på en halt skapning, mer dyr enn menneske. Niko smilte mot oss og ga meg hånden. Det viste seg at navnet var kort for 'Nikolai'. Han dro usigelig lenge på vokalene i en mumlende frekvens uten diskant. «Hold nå for Timoteus' skyld fred», hveste jeg for meg selv. Jeg så at Rostov hentet en bunte tohundrelapper ut av lommen og plasserte den i Nikos uvaskede hender. Handelen i hovedsak sjokkerte meg ikke i det minste; jeg hadde lenge visst om denne hemmeligheten, men at han skulle bruke betegnelsen 'venn' på et vanskapt uhyre fikk meg til å undre om ikke Rostov ville passet bedre inn i gamle Sachsenhausen enn i Oslos gater. Jeg ønsket sårt at Gestapo fortsatt hadde et nummer man kunne ringe til. Dette behovet gjorde seg ikke mindre da vi hadde gjort oss ferdig med å smile fårete til jenter som danset rockabilly og dro vestover igjen til Rostovs leilighet.

Han bodde i en ganske støvete affære der stua også fungerte som hans eget soverom. Inne i stua skimtet jeg et ukjent menneske; det var mitt inntrykk at fremmedkaren sov på sofaen. Han svarte ikke på norsk da jeg introduserte meg. Istedet ga han meg sitt navn som jeg har glemt i dag – jeg tror det begynte på en stemt 's'. Håret hans bærte djevelfuglens fryktelige farge, og øynene hans var tettsittende og glimtet etter gull. Og nesen...

Ja dere har forstått det riktig! Rostov sov under samme tak – i samme rom, for ikke å snakke om! – med en vaskeekte jøde fra Israel. O ve! Du svake ryggrad, svai ikke sånn i vinden! O ve! Kanskje har Rostov aldri vært særlig prisippfast av seg, men i sine ungdoms dager hadde han da ihvertfall meninger om ting. Hva er han i dag? En fetladen bie som har solgt sin sjel for å dele livet sitt med en opiumsvalmue. Jeg synes fortsatt jeg kan huske de dagene hvor et glass med dus appelsinjuice var det beste Rostov kunne tenke seg. Akk, selv om mitt eget legeme ikke bærer sykdom vil jeg aldri føle meg frisk under en himmel der jøder danser til uhørte hymner.

Kjære lesere, la meg forsikre dere om at hver bokstav i denne fortellingen tilhører en urokkelig og objektiv sannhet. Dere må alle forstå at Afghanistans åkre ikke fører noe godt med seg; forstå det for vårt fedreland. Bak hvert offer av denne giften står en handelsmann fra Tel Aviv klar med pennen foran et gjeldsbrev. I kveld skal jeg gråte over min venns ulykke, og tårene skal falle ned i fruktbar potetjord.

La meg være i fred, herr Isaksen!

2009-05-21T12:56:00.007+02:00

Det er lenge siden Judenfrage har blitt oppdatert, og årsaken tilhører nesten utelukkende herr Isaksens stadige terrorisering av mitt privatliv. Jeg har over lengre tid mottatt meldinger som har blitt regelrett truende i tonen. Her følger en liten smak av mannens groteske forfatterskap:

«Vet du hvor jeg har vært i dag...? vet du det? Hehe, ja vet du det?.. Jeg har vært hos advokaten min... en venn av familien... vi har snakket om deg, ja nettopp, jeg vet hvem du er... og jeg skal ta deg inn for sak... man kan ikke bare slenge fra seg injurier i dette landet, vi bor ikke i Kongo... vet du hva som skjedde i Kongo egentlig... vil du se?»

«Du kan ikke behandle meg på denne måten... jeg vet at du dømmer meg for hvem kona mi er.... men skal jeg si deg en ting... oppstod den ariske rase i europa...? Nei... nei, det gjorde den ikke... og skal jeg si deg en annen ting... hovmod står for fall og ferden din skal gå gjennom en brønn ned til Kina... jeg begynner nemlig å bli rimelig lei av at du ignorerer meg... En dag vil noen spise grøten du har i hodet... tenk litt på det...»

«Arne Johan er navnet mitt... Jeg heter Arne Johan. Selv en tater er mer lærenem enn det du er... jeg kunne fortalt mange historier... tatere kan læres til så mangt bare du sperrer dem inne og holder dem sultne... stryke skjorter, for eksempel... jeg har sett det meste, men ingen vil høre om det... Sannheten skal knebles av deg.. er du grevling... eller greve...! sola brenner i øynene på oss uten briller... jeg ser verden gjennom tårer...»

Etcetara, og så videre, ad nauseum. Da jeg etterhvert ble trett på disse endeløse skribleriene skrev jeg til slutt en vennlig anmodning om at han ikke kunne vinne konkurransen hvis han hele tiden sendte inn bidrag. Reglene slo jo fast at vinneren ville bli premiert bare etter at vi ikke lenger mottok e-poster. Som et svar på dette – og ikke spør meg om hvordan Isaksen kunne få tak i hjemstedsadressen min, men jeg har sannelig begynt å lure på hvorfor Rostov ga meg en en ekte sibirsk bjørnefell med sølvstenk i fødselsdagsgave – fikk jeg en høyst ubehagelig overraskelse dagen etter da jeg skulle spise en skål havre og kli. Noe fryktelig hardt knaste mellom tennene mine slik at jeg fikk vondt i kjeven, og da jeg tok ut objektet fikk jeg se en liten kalkfarget sten som var glatt på den ene overflaten og noget ru på den andre. Jeg så at det fløt en mengde flere av disse tingene blant helmelken, og jeg skjønte at dette må være tennene til et lite barn. Oppdagelsen opptok meg ikke i særlig grad bortsett fra at jeg straks forfattet et brev til produsenten der det stod nøyaktig hva jeg syntes om den slags overraskelser. Jeg la ikke to og to sammen før jeg tok av meg nattskjorten og så foran speilet en fryktelig håndskrift med blå sprit-tusj over mitt bryst og min mage: «ARNE JOHAN ARNE JOHAN ARNE JO»

I et håp om å stilne denne mannens galskap har jeg intet annet valg enn å marsjere over våre egne regler for konkurransen ved å kåre ham til vinner. Gratulerer herr Isaksen, premien vil bli sendt til Deres adresse så snart vi har fått trykt opp en t-skjorte.

Historier fra virkeligheten: 4 brev fra herr Isaksen

2009-04-20T12:32:00.000+02:00

Da jeg sjekket postkassen vår tidlig på formiddagen fikk jeg øye på at at herr Isaksen ivrig hadde skrevet brev til oss hele natten igjennom. Den mannens dedikasjon til å vinne en eneste t-skjorte er noe som vi alle kan lære av. Jeg legger herved ut brevene i riktig rekkefølge:

«Hei igjen ja... takk for at e-mailene mine kom på siden deres. Ellers vil jeg også minne om at det ikke bare er negativt med mangfold. Kona kommer selv fra Filippinene... mange gode mennesker som kommer derifra... høflige og fredelige... vet å sette pris på livet... norske damer er bare opptatt av en ting: mer, mer og mer.. Forresten... jeg tar det som en fornærmelse at dere hele tiden kaller meg ved etternavnet... vennene mine kaller meg for Arne Johan.»

«Kom på noe som dere kan bruke... En gang kom jeg hjem og så at sønnen min spilte stigespillet med en afrikaner... broren min fikk høre om det senere... Jeg satte meg ned ved bordet og forklarte reglene til vår nye venn... men vet ikke helt hvor mye han egentlig forstod... kanskje skjønte han ingenting... hyggelig gutt, for all del...»

«Jeg husker... for lenge siden... da Norge ikke hadde åpnet seg opp for kurderne... om det ble lyst tidligere på morgenen da... om sola stod stoltere over fjellene... gjorde den det?... jeg husker ikke helt...»

«Jeg drømte igjen i natt... det var den samme drømmen, alltid den samme, alltid den samme... Den begynner med at jeg sitter på en flåte som driver ned en tåkete kanal... og da tåken letner så har jeg kommet inn i en leir full av tatere.... alle er skitne, selv hestene... Jeg støter på land og jeg må løfte flåta over hodet mitt for å komme over til neste stryk. Det er først da jeg oppdager at lommene mine er fulle av penger... Drømmene pleier å slutte forskjellig. I overigår sluttet den med at jeg ble forført av ei ung pike med eselhår.. ganske stygg men fortsatt tiltrekkende... hun viste seg å være en gutt... de hadde lurt meg... buksene mine var forsvunnet... jeg ropte etter pengene mine og de bare lo og lo... lo meg opp i ansiktet til ørene mine ringte... I natt sluttet marerittet med at jeg ble bundet og heist over et bål til jeg ble kokt levende... jeg våknet opp med et skrik, svett som en hummer... Nå er det fortsatt mørkt ute og jeg er fremdeles veldig trøtt... men jeg er livredd for å sovne...»

Nok en gang retter vi en takk til herr Isaksens stadige innsats. Hvis noen andre vil bidra så kan dere sende inn deres historier på judenfrage@gmail.com. Alle bidrag vil bli publisert.

Historier fra virkeligheten: Kattungen med de hvite potene

2009-04-19T20:54:00.011+02:00

Vi har allerede fått inn et nytt brev, også denne gangen fra herr Isaksen fra Skien.

«Jeg husker da jeg var liten og nabokatta var drektig. Jeg spurte moren min om vi kunne få kjøpe en liten kattunge... hun spurte meg om hvilken farge jeg foretrakk, hvilken farge jeg ville at katta skulle være. Svart og med hvite poter, svarte jeg... kunne man sagt det i dag, tro? Kan man gi uttrykk for sine meninger i dag uten at det kommer protesttog med trommer og instrumenter jeg aldri har hørt før, marsjerende mot meg, uten å stanse, og de når meg alltid igjen akkurat som i et heslig mareritt, og de river i ansiktet mitt med klørne sine og stilner mine skrik og sluker min sødme og setter barna mine inn på institusjoner! --ja kan man virkelig det? Jeg vet ikke... forresten... kall meg ved fornavnet... tror vi kan bli gode venner...»

Mer en filosofisk betraktning dette, altså. Takk skal De ha nok en gang, herr Isaksen, selv om Deres bidrag denne gangen lå ganske langt utenfor kriteriene for konkurransen.

Historier fra virkeligheten: Legebesøket

2009-04-19T19:06:00.007+02:00

Det har bare gått tre timer siden vi annonserte konkurransen, og vi har allerede mottatt vårt første brev!

«Var hos en lege med tjukk bart... persisk bart. Han ga meg anti-biotika men jeg turte ikke å ta det... hvem har hørt om iransk penicillin før? Nå har det gått puss i såret mitt og jeg har feber om dagene og om nettene..., noe er råttent i Norges rike...

Fortvilt hilsen fra Skien v/ Arne Johan Isaksen»

Takk for Deres bidrag, herr Isaksen! De er nå først i tet til å vinne en spesielt vakker t-skjorte.

Konkurransen: Historier fra virkeligheten

2009-04-19T16:07:00.001+02:00

Det er nok en gang tid for en premiert konkurranse her på Judenfrage. Denne gangen vil vi at du skal fortelle oss om en ubehagelig opplevelse du har hatt med en person hvis stamtavle ikke kan vise til nordiske gener i mer enn fem generasjoner. Ble den årlige elgjakta forsuret av en gjeng kosovo-albanere? Har du noengang kjøpt en italiensk pizza som i all hovedsak ble bakt av en pakistaner? Skriv din historie ned i et elektrisk brev og send det til judenfrage@gmail.com, så vil du få mulighet til å vinne en ordentlig fin t-skjorte med offisiell Judenfrage-logo.

Konkurransen avvikles tre uker etter at vi har mottatt sist brev.

Et brev og et svar

2009-04-15T17:36:00.014+02:00

I går på ettermiddagen mottok jeg følgende spørsmål på judenfrage@gmail.com:

«Mårn ja. Kjærringa og je er ivrige lesere t'a bloggen døkk skriv. Det var dæskøtten mej på tie at jødesvina fækk passet sitt påskrævi. Men det var en ting som vi undra øss øver: Såvidt je kan sjå har itte Judenfrage krittisert nægre. Er det ei spæsiell årsak tell at slekke krimminelle barrbarer itte får gjennåmgø?

Tælas,
Trond Westgård»

Takk så mye for ditt brev, herr Westgård. Grunnen til at vi ikke har satt mørkhudede under lupen er ganske enkel. Helt siden min barndom har jeg hatt et harmløst og festlig forhold til disse ape-lignende kreaturene. Det skal også være sagt at jeg er svært progressiv i mitt politiske syn og jeg var således den første i Judenfrage-redaksjonen til å støtte forbudet mot slaveriet i Amerika. Jeg skal allikevel ta anledningen til å fortelle en skamfull historie som illustrerer hva som kan skje når en ond rase påvirker en svak.

Jeg var ung og uten en penny til overs i Los Angeles, California. Losji måtte skaffes for billigste penge og jeg søkte meg derfor en bolig i et horehus. Selv ville jeg være uten synd, ikke sant? Det var nu ihvertfall det jeg fortalte meg selv på den tiden. Jeg kom i kontakt med Crazy Eyes Dunkins som kunne tilby meg et rom med speil og utslagsvask til tredve dollar i måneden. Hele bygningen luktet stekt kylling og skjem sjømat, men det var det beste jeg kunne finne for den prisen. Idet vi ristet hender fikk jeg bange anelser. Bak den sebrastripede hattebremmen til Crazy Eyes Dunkins kunne jeg skimte innsunkne kinn og en særlig spiss nese. Han var dessuten noe lys i huden, men jeg var for beskjeden til å spørre inngående om familiehistorien så tidlig i bekjentskapet. Da vi delte en flaske whiskey sammen fem netter senere fikk jeg vite at hans bestefar var en slave for en jødisk godseier. Det fikk meg til å tenke på det gamle ordtaket om en hund og dens eier, og om det også kan gjelde for mennesker.
- Now I'm gonna craaawl through the streets like a snake and all my bitches better be awake, utbrøt herr Dunkins da vi hadde drukket ferdig flaska. Han snakket forøvrig alltid i rim på den måten. Jeg trakk meg tilbake til rommet mitt for å sove. Gjennom veggen kunne jeg tydelig høre en gammel alkoholikers hurralyder mens han hadde syndefullt samkvem med ei doven negresse. Jeg var allerede begynt å venne meg til den slags ståk, og på de sjeldne kveldene det var stille hadde jeg problemer med å sovne. Oppholdet forløp seg ellers uten dramatikk frem til en skjebnesvanger dag hvor jeg støtte på Crazy Eyes Dunkins i entreen og sølte, ved et høyst beklagelig uhell, turnipssaft på skoene hans.
- You jock-jawed clumsy-ass recluse, you just ruined my new gator shoes! If you ain't pay up you gonna suffer some medieval-ass abuse.
Jeg var iferd med å påpeke at hans siste replikk strengt tatt inneholdt nødrim da hans ansikt fikk et meget uheldig uttrykk. Sakte trakk jeg meg ut av rommet, og da jeg stod på gata bestemte jeg meg for å kjøpe en vannmelon i forsoningsgave. Han gjengjeldte min presang med en sjokkerende utakknemlighet som denslags jungeldyr burde bite i seg når de står ovenfor hvite menn. Den langbeinte halliken tok vannmelonen og kastet den på gulvet, før han sa til meg:
- Why you ignorant rat soup-eatin' no-good mothafucka! You better get your honkey ass back out on the street before I cut cha'.
- Jaså nå!, svarte jeg, og Crazy Eyes Dunkins trakk opp kaldt stål og fór imot meg. Jeg sprang ut av bygningen som en annen kujon og så meg aldri tilbake, ikke engang for å kreve tilbake stålkammen som jeg hadde glemt igjen på nattbordet. I dag ville jeg nok kastet en brannbombe gjennom vinduet og barrikadert døren til det ufyselige reiret, men det finnes en tid i en ung manns liv hvor han så inderlig naivt ønsker å slikke opp alle livets safter at han ikke lenger kan se at hans åpne armer spriker mer enn en sigøynerpikes to ben. Husk at vår frelser forkynte at vi er alle barn under regnbuen, men regnbuen strekker seg aldri lengre enn uværsskyen over den.

En maske faller av

2009-04-13T10:03:00.010+02:00

Norske adelsmenn led av grusom koldbrann i dagene før de segnet om, og mange gårdsbruk ble lagt fullstendig øde. Enhver rettstroende kristen er allerede kjent med at svartedauden oppstod ved at jødene forgiftet drikkevannet i Europas brønner. Professor i historie, Ole Jørgen Benedictow, introduserte følgende detalj i et masseutsendt telegram: «Pestlæger har lenge vært mistenkt for å ha gjort svartedauden verre ved å spre bakteriene mer effektivt etter kontakt med pasientene sine. Det verserer nå teorier i forskningsmiljøet om at pestlægene faktisk var jøder i forkledning.»

I dette portrettet av Doktor Schnabel von Rom kan vi se i bakgrunnen at pestlægen jager etter en flokk småbarn med en stokk han holder i sine ekle pianofingre. Selve bekledningen er verdt å legge merke til. Skal vi tro de sionistiske oppslagsverkene ble fuglemaskene brukt for å foreta en fordrivelse av sykdommen gjennom ren symbolikk, ettersom det på den tiden var utbredt blant videnskabsmenn å tro at pesten stammet fra fuglene. En langt mer plausibel forklaring er at nebbet ble brukt for å maskere nesen til personen inne i kostymet. De brune øynene ble skjult bak røde glassbiter, visstnok for å beskytte doktoren mot ondskap ifølge jødeleksikonet jeg holder i hånden. Mot slutten av sitt telegram foreslår professor Benedictow at treskjæringene fra Bjørgvin av en pelikan som har sodomistisk samleie med gråtende guttebarn bør tolkes i et nytt lys, muligens i retning av pestlægenes forlangte salær.

Dere kan lese mer om dette i papirutgaven av morgendagens Vårt Land.

Pesach-spesial

2009-04-08T00:51:00.006+02:00

Denne uken dro jeg tilbake til bondegården der jeg vokste opp for å rekreere og feire den kristne høytiden påske sammen med min elskede familie. Tog var det foretrukne fremkomstmiddelet, og på tross av at klokken min må ha vært i hendene på en polsk urmaker(den gikk for sakte), var det med glede og forventning jeg så frem til den avslappende turen. Jeg satte meg i spisevognen og bestilte tysk øl slik jeg alltid gjør på denne turen. Tankene gikk straks til hvor fint det ville bli å møte mine ariske aner igjen, og jeg dagdrømte om fordums skiturer gjennom skog og over fjell sammen med mine sunne, lyshårede søstre.

Ved siden av meg satte et par unger med friskt oppsyn seg ned. De hadde brukt sine siste lommepenger på et Donald-blad, og de bladde begeistret i det mens de kommenterte tegneserien med liflig barnerøst. Scenen gjorde meg i enda bedre humør, og jeg tenkte at dette var en strålende dag.

Brått fikk jeg øye på jøden Ljamsjin, som brautende skred inn i spisevognen med øyne som lyste av smørhunger. Jeg kjente Ljamsjin fra mine ungdomsår i Sankt Petersburg, der han på den tiden hadde drevet en spillebule jeg flere ganger hadde måttet redde min svake, men svært godhjertede venn Rakitin ut fra. Det ble hvisket i gangene om at den fetladne semitten hadde flere år enn kilo bak beltet, men da han må veie godt over to hundre kilo kan jeg selvsagt ikke gå hundre prosent god for dette ryktet. Selv om jødisk trolldomskraft har lokket hundretusener av ungpiker ut i prostitusjon er det viktig å holde bakkekontakten når man spekulerer.

Ljamsjin utstøtte en av dyreimitasjonene han behersker perfekt da han fikk øye på barna som okkuperte de siste ledige setene. Overrasket over lyden av svinehyl på toget mellom Oslo og Bergen tittet serveringsdamen opp. Fire gullstykker byttet hender, og snart var barna kastet ut med beskjed om at stolene var for betalende kunder. Jeg gremmet meg over verden. Tankene gled til jødenes viktigste høytid, Pesach, og jeg kunne ikke fri meg fra å tenke over hvor betegnende den er for rasens fremferd.

Pesach markeres av jødene for å feire at Moses sendte utallige landeplager over Egypt for å true seg til viljen sin. Avlinger ble ødelagt, elver ble udrikkelige og hver eneste førstefødte sønn i riket ble slått ihjel mens jødene selv moret seg med å male husene sine med lammeblod. Sykdom ble sluppet løs.

Jeg lot være å undre meg over at en etterkommer av en slekt som hyller disse grusomhetene jager små barn for å få hvile sin egen fete bak. Jeg forsøkte å konsentrere meg om ølen min. Jeg ignorerte lydene av hungerridd hyene fra min venstre side. Men det gode humøret mitt var borte.

En tur til det jødiske museet

2009-04-05T22:23:00.022+02:00

Det hender at jeg på rolige dager morer meg selv med å lytte til løgnene som det liberale propagandamaskineriet spyr ut. Derfor dro jeg til det jødiske museet i Kreuzberg i forrige uke. Etter å ha gått igjennom en ydmykende metalldetektor krevde en vakt hele fem euro av meg, enda det var søndag. «Vil du smake neve?» spurte jeg ham, eller «geh fick deine Mutter, du Judensau!» som jeg egentlig sa. Jeg måtte komme tilbake neste søndag, altså i dag, og etter å ha gjort meg av med mine ærlige penger befant jeg meg snart i andre etasje, omringet med portretter av jødiske "storheter".

Fortellingen var alltid den samme. Den ene jøden etter den andre satte ågerrenta så høyt at de ruinerte grever og baroner og det som høyere var, helt til de tøyde strikken så langt at de ble bundet fast på torget og fikk ryggen knust med slegge. Tortur har dessverre ikke på noe punkt i historien stagget jødenes grådige tørst, og i løpet av det nittende århundre ble det satt igang tiltak for å forhindre at den tyske nasjons skattekammer skulle stå tomt (å forby jødene å ferdes fritt på landeveien var etter min mening den beste forholdsregelen). Imellom all sutringen var det også en suksesshistorie fra tid til annen. Jeg leste blant annet om en jødinne som fikk fjorten barn i tillegg til å gjøre det skarpt på børsen. Hvor mange av barna hennes som til slutt døde av syfilis eller salthunger fikk vi imidlertid aldri vite.

Jeg skal dog ikke være så arrogant å si at jeg ikke lærte noe nytt og interessant. Et rom midt i salen var dekorert som en vanlig jødisk bolig fra det tyvende århundre. Det var et utall av smykker i gull og sølv som prydet veggene, og et piano i sort elfenbein stod i hjørnet. Midt i rommet var det plassert et grantre med runde, røde kuler og en stjerne på toppen. Jeg pusset øynene mine ved dette synet og leste på en plakat at jøder i en kort periode feiret julaften i tråd med sin religions egne prinsipper. Kvelden før 1. juledag pleide alle jødiske familier å legge en kattunge utenfor husdøra, og ifølge rabbinerne så skulle en nisselignende skapning ta kattungene opp i striesekken sin og drukne dem i elva når klokka slo tolv. I begynnelsen av femtiårene fikk mediemogulene i New York ferten i at deres feiring ble ansett som pervers og sadistisk, og Yulukkah har vært forbudt å feire siden. En stor ansamling værhår var allikevel tilstede i en glassmonter inne i neste rom, likesom for å bevise at rabbinernes ord er sannhet. I første etasje fikk vi et innblikk i de mange mytene rundt gravplassen i Worms. En kontoversiell nytolkning av Toraen forteller at en hvit hest med en manke av sølv skal bli reist til live for å spise fingrene av kristne mennesker hvis en person av ikke-jødisk ætt ved en feiltagelse blir begravet der. Videre inn i etasjen kunne vi se at jøder var de første som brukte muskatnøtt til å krydre kjøttretter.

Ved en senere anledning skal jeg gå igjennom løgnene som jeg ble tvangsfôret med i kjelleretasjen, der museet skamløst rakket ned på feriekoloniene som germanerne drev på tretti- og førtitallet. I dag har jeg allerede blitt så altfor trett.

Die Judenfrage er endelig tilbake

2009-04-04T17:01:00.002+02:00

Skribentene på Die Judenfrage har vært stille i over to år. Det er en veldig god grunn til det. Den sjette januar totusenogsyv forvillet jeg meg inn i Bucureşti og pådro meg selv et alvorlig tilfelle av den såkalte «sigøynersyken». Min vei tilbake har vært en lang vei, og det er en historie jeg skal fortelle om i detalj senere. I dag bor jeg i Europas hovedstad og bevitner forfallet som stadig har akkumulert seg siden de allierte styrkene rev ned fundamentet som tapre menn i Hugo Boss-uniform så ivrig forsøkte å støpe i betong. De narkomane blir ikke lenger arrestert av politiet, og homoseksuelle undermennesker lar sin koksgrå spermie regne over Sodomas nattklubber. Den jevne berliner har blitt hjernevasket til å si at han eller hun er glad for å bo i en internasjonal by, noe som er reisebyråsprog for «en slum befolket av barbarer, tiggekoner, ubehøvlede fruktselgere og øvrige arabere». Vi vet alle hvem som står bak. Nu, nok om så.

Rostovs russiske aner har fått utslag, og i dag lider han av delirium tremens. Jeg har dog tro på hans fullkomne bedring. Det skal være sagt at det ikke finnes et spor av bolsjevikere på slektstreet hans (jeg har undersøkt selv), allikevel er Rostovs opphav noe jeg daglig irriterer meg over. «Nu trenger jeg straks mer Lebensraum!» sa jeg halvt i spøk i den korte perioden vi delte baderom og kjøkken sammen, da skjegget hans hadde tettet vasken fullstendig. Nuvel, nuvel. Dere bør alle sjikanere Rostov på det groveste hvis dere mistenker at det er svinet fra Rossija som står bak siste post.

Die Judenfrage vil bli oppdatert med et nytt dokument minst to ganger i uka, og temaene vil spenne seg over vårens første markjordbær (altså det første jeg spiser) og jødenes kalde fingre i bankdirektørens prostata. Vi er tilbake med full kraft – ja, endog sterkere enn før.

En germansk julefortelling, del VI

2007-01-17T16:45:00.000+01:00

I ettertid måtte etterforsker Remmer alltid trekke på sitt vanligvis ubevegelige smilebånd når han tenkte tilbake på den dagen de arresterte Frank Horowitz. Desperasjon er i seg selv underholdende, men bare tanken på en jødes atferd når han gripes i gjerningsøyeblikket kan få selv den mest aristokratiske herremann til å bryte sammen i usømmelig latter.

Episoden i seg selv var grotesk nok. Kjelleren på likhuset, den åpne kisten til Linda Horowitz, den svimeslåtte vakten med det blødende såret i tinningen, mørket og uglen som ulte tungt for seg selv i bakgrunnen, alt var som hentet ut av en Edgar Allan Poe-fortelling. Den nakne Horowitz junior stående over liket av sin stemor, klar til å skjende det på det groveste, var heller ikke noe behagelig syn, sånn i og for seg. Men når detektiven så det krypende, bedende, desperate semittblikket til Frank i lyset fra lommelykten kunne han ikke holde seg fra å humre. Hele situasjonen var så typisk jødisk.

"Men hvordan visste du at Frank var den skyldige?" Lille Timmy Scholl grøsset ved tanken på at hans tidligere kamerat var to ganger drapsmann og likskjender.
"Motiv, for det første. Hvem hadde interesse av å ta Linda Horowitz av dage? Riktignok var hun av uren ætt, men hun ga i det minste mye tilbake til samfunnet gjennom sin yrkesstatus. En aristokrat kunne nok ønsket henne død, men de involverte i denne saken var ukultiverte arbeiderklassemennesker uten sans for finere rensking. Frank, derimot, ville arve mye penger når enkefru Horowitz vandret heden."
Remmer banket på pipen sin og fikk et misfornøyd uttrykk i øynene. Den var tett.
"Ja," fortsatte Tim, "det har jeg forstått. Men et motiv er jo ikke beviser , hvordan fikk du ham dømt?"
"Elementært, de fettete jødeklørne hans satte smørmerker på halsen til Linda Horowitz. Dette eliminerte mesteparten av feltet. Det er kun jøder som spiser smør med fingrene. Når vi undersøkte halsen nærmere fant vi ti fettflekker. Hans bestemor har bare ni fingre. Dermed satt han igjen med nesen i smørfatet, så å si. Han var eneste mulighet."
Timmy så opp på Remmer med beundring. Etterforskeren hadde løst en i utgangspunktet vanskelig sak på reneste Sherlock Holmes-vis.
"Tror du jeg noensinne kan komme inn i politistyrken, Sir?" spurte han med skjelvende stemme. Han merket at verdenen skalv foran øynene hans, han hadde en klump i halsen. Han visste hvilket svar han ville få, og han visste at det kom til å knuse ham.
"Dessverre, Timmy. Du er en kjekk gutt, men vi slipper ikke inn krøplinger i vår avdeling. Dessuten har du nå engang en åttendedels tater i deg, hvem vet når han stikker det heslige hodet sitt frem og begår en grusom forbrytelse?"
Remmer reiste seg, snudde pipen opp ned og banket hardt på bunnen med irritert kraft. Noe ramlet ut og trillet under bordet. Tårene som laget små rene renner på de støvete kinnene til Tim Scholl stakk ham i hjertet, men det var ikke noe han kunne gjøre.

"Jeg må gå nå, Timmy." sa han, og skjulte bevegelsen i stemmen under en hostekule. "De trenger meg på stasjonen. Far vel, gutt." Døren lukket seg bak Friedrich Remmer. Med et gufs hadde han kommet, med et gufs forsvant han. Timmy følte en voldsom tomhet i hjertet sitt.

Men noe hadde etterforskeren lagt igjen etter seg. Han lurte på hva det var, og med stor møye rullet han seg under bordet for å plukke opp gjenstanden. Den var dekket av sot, men Tim kunne se hva det var. En cyanidkapsel.

Det vesle vakre gutteansiktet fikk et fast, arisk, bestemt uttrykk. Han visste hva som måtte gjøres. Ett stykk åttendedels tater måtte renskes fra denne verden før det fikk muligheten til å forpeste. Minner fra den lykkelige barndommen rant foran øynene hans idet han stakk kapselen mellom tennene og gjorde det han mente var best. Kjevene lukket seg, blåsyren gjorde jobben sin.

Der, under kjøkkenbordet, fant Ada Scholl sin heltemodige gutt.

En germansk julefortelling, del V

2006-12-30T01:39:00.000+01:00

Piperøyken forsvant i tynne ringer opp til en atmosfære av tobakk og løse tråder. Etterforsker Remmer tenkte så det knaket. Alle hadde motiv for å drepe Ludwig Horowitz, men åstedet ga ingen ledetråder. Remmer fryktet at han for første gang stod over en sak som ikke kunne løses. "Nu vel", tenkte han "det er enda godt vi har med en død jøde å gjøre, og ikke en lovlydig borger." Midt oppi det hele var det en tynn trøst. Ludwig ville være en plett på hans imponerende ry så den tykkfalne sionisten fortsatt lå ved en gravstein, og etterforskeren visste det så altfor godt. To korte rapp på kontordøra avbrøt tankerekken til Remmer. En ung politibetjent med rødt hår steg nervøst inn i rommet. Hvorfor de tillot brannbiler og andre undermennesker inn i die Polizei ville Remmer aldri forstå.
"Linda Horowitz er funnet drept, Sir. I sin egen leilighet. Frank Horowitz meldte henne død."

Kort tid etter ankom herr Remmer leiligheten til de avdøde. Han fant to kollegaer som søkte gjennom åstedet med kam og sinte øyne. Riktignok hadde kollegaene mindre føtter og lavere vett enn herr Remmer, men de var begge ariere og visste således hva de drev med.
"Hva har dere funnet hittil?" Remmer tok stødige skritt frem mot den avdøde.
"Hun er blitt kvalt, Sir. Alt peker på at det er den samme morderen. Det kuriøse er at ingen av smykkene hennes er stjålet, så dette er ikke noe rovmord. Med andre ord så kan vi stryke tatere fra de mistenkte for første gang på tjue år."
Herr Remmer bøyde seg over liket hennes og hevet et øyenbryn. Han kjente en eim han ikke hadde funnet på henne tidligere, og det var ikke forråtnelsen han luktet. Nei, det var noe mykere.
"Konstabler, hva er denne glisne væsken rundt hennes hals?"
"Det er en olje av noe slag, Sir. Vi tror det kan være margarin eller noe i den familien."
Det slo ned i hodet hans som et lyn. "Eureka!" Herr Remmer klaspet støvlene sammen og hevet den høyre armen nitti grader ut i luften, som var sømmende for anledningen.
"Hva er det, Sir?" Konstablene gjorde ørene høye.
"Jeg vet hvem som drepte Ludwig og Linda Horowitz!"

Nå er det endelig tid for dere lesere å gjette hvem gjerningsmannen er. Kan det være den folkelige familiefaren Otto Scholl som ville forsvare familiens ære og inntekter? Eller det bitre ekteparet Yager som vil gjøre alt for å selge sylteagurker i fred? Hva med Frank Horowitz, den neste arvingen i rekken, eller Ludwigs nifingrede bestemor, Devora? Kom med deres utdannede forslag i kommentarer.
Løsningen kommer en gang i løpet av 31. desember, så dere har til 23:59 på 30. januar. Den første til å svare riktig vinner en riktig smigrende omtale på selveste Judenfrage.

En germansk julefortelling, del IV:

2006-12-28T02:29:00.000+01:00

Linda Horowitz hadde ikke slått seg sammen med sin ektemann fordi hun var forelsket. Ei heller fordi hun ble tiltrukket av hans krokete nese og høye fettprosent. Linda Horowitz hadde slått seg sammen med Ludwig fordi hun hadde et umettelig behov for sex. Helt siden hun var tretten og hennes foreldre hadde kastet henne ut fra sigøyner-vognen og gitt klar beskjed om at hun kunne glemme å komme tilbake før hun hadde tjent noen penger til familien hadde hun smakt på nattens mørkeste hemmeligheter så ofte hun kunne. Og da Linda ble seksten år gammel og kunne begynne å ta betalt gikk hun til byens beste distributør av varer og tjenester – den jødiske kjøpmannen. Han var mer enn villig til å inngå en allianse. Og tenk, han krevde ikke mer enn 98% av Lindas fremtidige inntekter for giftermålet.

Da herr Remmer banket på døren for å foreta dagens første avhør var ikke Linda sen om å legge strikketøyet til side og rope ”Kom inn!” Hun var riktignok ikke anstendig antrukket, men det var hun da heller aldri. Utringingen skrek gatetøs, det blonde håret hang løst på en meget promiskuøs måte og skjørtet var så ivrig etter å vise frem lårene hennes at man for tjueen år siden hadde måttet låse det inne for å hindre det i å sage seg inn i hennes mors livmor.

”God morgen, fru Horowitz.” hilste han høflig mens han studerte henne ekstra nøye der hun stod foran ham.
Kløften hennes distraherte ham i etterforskningen.
”Hei der, herr Remmer” sa hun med myk, sensuell stemme. Hun tok noen skritt nærmere etterforskeren, slik at de ble stående helt inntil hverandre. Hun så opp på ham med store, blå, uskyldsrene øyne.
”Har dere funnet den slemme, slemme mannen som drepte husbonden min?” spurte hun ertende mens hun lot hånden sin gli sakte frem og tilbake over den stadig voksende bulen i herr Remmers bukser. Hun dro ned glidelåsen, sakte, sakte, og dro forsiktig frem hans voldsomme lem. Etterforsker Friedrich August Remmer røkte ikke pipe for ingenting.
”Dessverre, vi har ikke kommet til noen endelig konklusjon angående dette enda. Men jeg vil gjerne stille dem noen spørsmål, fru Horowitz. De er inneforstått med at de selv har status som mistenkt i saken?”
”Mhmmmmm” mumlet Linda mens hun lekte oppover og nedover skaftet med tungen slik barmfagre blonde kvinner gjerne gjør om de får muligheten. Det rykket virilt i Friedrich August Remmers tryllestav. Han tok et godt tak i håret hennes og løftet henne på beina igjen, holdt rundt henne med den ene armen mens han knadde brystene hennes med den andre.
”Ja, de hadde jo et utmerket motiv, frue. De har arvet en formue, er de klar over det?”
”Å herregud, ja!” Linda var klar over det. Hun hektet av seg miniskjørtet og klynget seg tett inntil Remmer. Han la hendene på hoftene hennes, lot dem gli bakover og nedover.
KLASK
Den venstre rumpeballen hennes fikk en fin rødfarge. Den stive mustasjen til Remmer var ubevegelig som alltid.
”Hvordan behandlet Ludwig Horowitz deg? Var han en snill mann?”
KLASK
Linda rykket til og stønnet svakt.
”Han likte å ydmyke meg, fortelle meg at jeg var en verdiløs liten tøs. Og så pleide han å fortelle om sine trekanteskepader med fru Scholl og unge frøken Katzdorf mens han tok meg bakfra. Fortelle meg hva de gjorde, hva han gjorde med dem og hvor langt de var å foretrekke fremfor meg. Av og til når jeg begynte å gråte hentet han sin far og så fylte de begge hullene mine mens jeg gråt og gråt. Herregud så kåt jeg pleide å bli da.”
Remmer løftet henne opp, lett som en fjær, og kastet henne ned i sengen. Han så på henne med bister mine. Hun kvalte et ynk idet hånden hennes gled over det nakne underlivet.
”Du må ha blitt mor i ung alder. Hvor gammel er din sønn Frank?”
”Å, han er ikke min sønn. Frank er siste avbetaling på en gammel gjeld Ludwigs bror hadde til ham.” Hun spredde beina så vidt hun klarte, som en subtil invitt til etterforskeren. Han ristet på hodet.
”Vent litt. Hvor var du på mordtidspunktet?”
”Å, jeg husker det godt. Jeg var på vei til arbeid, julekvelden er jo høysesong i min bransje, og jeg hadde høye forventninger. Forrige jul hadde jeg en kunde som hadde de morsomste perversjoner. Og Frank, vesle søte fyrrige gutten, var så hjelpsom. Han fant frem kondomer til meg og alt. Han er en god gutt.”
Friedrich Remmer rynket brynene. Det var noe som ikke stemte i denne saken. Noe som plaget ham. Han hadde følelsen av at han manglet noe. En puslespillbrikke. Idet han vandret ut døren fra Horowitz-familiens luksuriøse leilighet svor han til seg selv: ”Ved Goethe, jeg SKAL løse denne saken. Jeg skal gjøre det for vesle Timmy.”
”Ring meg!” hørte han frøken Horowitz rope. ”Ring meg, du store, sterke mann!”

En germansk julefortelling, del III:

2006-12-26T19:46:00.000+01:00

Dagen etter satt Tim Scholl i forhør hos herr Remmer. Riktignok var Timmy en åttendels tater med polio, men han var rask i omløpet og hadde to skarpe ører. Guttungen hadde rykte på seg for nettopp det, og når Remmer fikk ryktet bekreftet var han ikke snar om å bære Timmy med seg til politistasjonen i en strisekk. Etterforskeren satt rak i ryggen bak skrivebordet og virket særlig stor der Timmy lå henslengt på gulvet. Herr Remmer tok stødige drag fra pipa og veltet ut tjukk røyk. Lille Timmy fikk så lyst til å hoste opp blod, men han bestemte seg for å bevise sin maskulinitet ved å la være, som en ekte germaner. "Jeg håper du ikke har noe imot at jeg røyker, Timmy. Pipe er for menn med stor fallos og rett autoritet. Det vil du lære etterhvert som du blir eldre." Etterforskeren plasserte atter pipen mot munnen og fikk et tilfreds drag over ansiktet.
"Men la oss komme til saken. Jeg var i samtale med herr og fru Yager fra nabolaget. De forsikret meg om at de hadde et godt forhold til Ludwig Horowitz, men de var så insisterende at jeg øyeblikkelig ble mistenkelig. De hadde en hardhet ved seg som det var vanskelig å sette fingeren på. Selv fruen var usedvanlig fast i håndtrykket." Remmer slukket pipen. "Så si meg Timmy, hva var herr og fru Yagers egentlige forhold til Ludwig?"
"Å, ikke et veldig bra forhold, Sir." Timmy ristet sakte på hodet. "Ikke bra i det hele tatt."
"Det ante meg" brøt Remmer inn og fyrte pipen på ny. "Fortsett."
"Fru Yager har sydd gardiner og herr Yager har solgt sylteagurker, se, sånn har det vært i alle år. Men helt siden ulykken måtte Franz Yager selge sylteagurkene til spottpris. Det hele drev mot konkurs og det var planlagt at Ludwig Horowitz skulle overta forretningen hans for en slikk ingenting."
"Ulykken?" Herr Remmer hevet et øyenbryn.
"Vel, Sir, fru Knickerbacker kjøpte et glass sylteagurk en kald natt i mai, og tror du ikke hun fant en rynkete menneskefinger blant agurkene. Fru Knickerbacker hoppet ut av sitt gode skinn når hun fikk se det. Herr Yager fikk ødelagt ryktet sitt for alltid."
"Nu vel, det er leit for herr Yager. Men hva har Ludwig med alt dette å gjøre?"
"Du skjønner Sir, herr Yager mistenkte alltid Ludwig for å ha sneket fingeren inn i glasset. Ludwigs mor, Devora, hun bor i kjelleren til Ludwig. Siden ulykken skjedde har hun hatt på seg hansker innendørs uansett årstid. Hun har aldri vært helt den samme igjen. "

"Hvilke dyr..." Etterforskeren stirret ut i den røykfylte luften med avsky og makt.
I noen minutter lå det en lang stillhet i rommet. Herr Remmer fikk skarpheten i blikket tilbake og henvendte seg til Tim Scholl.
"Hva med Devora? Var hun i stand til å drepe sin egen sønn?"
"Det er vanskelig å si, Sir. Det sies at hun måtte betale ågerleie for å bo i kjelleren til Ludwig. Det var i desember at hun ikke lenger klarte å holde tritt med rentene. Devora tryglet sin sønn om å vise nåde, men Ludwig sparket henne ned trappa og ropte: "Deutche Mark til meg eller parkbenk for deg!"

"Mein Gott!", snerret Remmer og slo neven i skrivebordet, "fantes det noen som ikke skyldte den jøden penger?"

En germansk julefortelling, del II:

2006-12-25T16:21:00.000+01:00

Julestemningen ble liksom ikke den samme i Scholl-hjemmet etter det. Men far og mor gjorde gode miner til slett spill og serverte Timmy sylteagurk med et smil om munnen. Oppstøttet av puter satt han sammen med dem ved bordet for første gang på flere uker. Det var en sjelden begivenhet som nærmest ga en høytidelig stemning i seg selv.

Idet moren førte gaffelen inn i munnen hans lukket han øynene og tenkte på alskens herlige retter. Kalkun, waldorfsalat, sprengt andebryst. Det var ikke måte på hva slags herligheter julen kunne bringe om man bare åpnet sinnet. Alle episoder fra tidligere på kvelden var glemt da det banket på døren. Harde, bestemte knakk, det var tydelig at en mann med autoritet stod utenfor. Otto Scholl reiste seg for å åpne. På døstokken stod en mann med lang, grå frakk, hatt på hodet og et morskt ansiktsuttrykk. Øynene hans sveipet raskt gjennom rommet, og man nærmest følte hvordan han raskt fikk overblikk over det hele. Etterforsker Johann Remmer var en mann som var vant til å få det som han ville.

”Er de herr Otto Scholl?” spurte han myndig.
”Det er meg, ja. Og detta er fammiljen min.” svarte Otto. ”Hva gjelder’e?”
”Et mord har blitt begått, et brutalt mord. Ludwig Horowitz, den jødiske kjøpmannen, har blitt kvalt. Med kaldt blod. En grusom forbrytelse.” Blikket hans var mørkt og strengt.
”Vi forhører naboer og mistenkte nå. Her tenkte jeg vi kunne begynne med deg, herr Scholl. Medfører det riktighet at de Tidligere i kveld jaget herr Horowitz fra stedet i blanke messingen? Vi har flere vitneprov som tyder på dette.”
Otto for sammen.
”Er je mistenkt? Å kjære vene. Je som har fammilje og alt! Nå skal du høre. Je jaga’n, det er rekti det, men drept’n det har je nå itte.”
Etterforskeren så strengt på ham.
”Men motivet er da på plass her. Ryktene forteller at herr Horowitz hadde noe på gang med deres kone, stemmer ikke det? Og skyldte ikke de kjøpmannen penger?”
”Han tok ågerrenter! De ruinerte meg! Fammiljen var på konkursens rand, je måtte jobbe i kullgruvene hele året for å få råd til detta juletreet til sønnen min. Je kunne kanskje ha mottiv, men je har itte drept’n.”
”Det får vi nå se på. Og hva med dem? Ada Scholl. De hadde vel også motiver for å få tatt kjøpmannen av dage, hadde de ikke?”
Timmys mor slo øynene ned.
”Må vi ta denne samtalen foran min sønn.” sa hun bedende. ”Han kommer aldri til å se på meg med de samme øynene igjen.”
”Her er det ingen bønn. Et mord har blitt begått, frue.”
”Om vi må. Jo, jeg hadde motiver. Ludwig hadde noe på meg. Han visste noe om meg som ingen andre visste, og han truet med at om jeg ikke gjorde som han sa uten å mukke og klage, selv når han ville gå inn bakveien, så kom han til å avsløre hemmeligheten min for hele verden. Vær ærlig, herr Remmer, hva ville de ha gjort i mitt sted?”
Denne klødde seg i skjegget.
”Se, dette var nye opplysninger, fru Scholl. Vi tenkte nå mer på din gjeld i kjøpmannens butikk, samt din manns fortvilte situasjon. Hva slags hemmelighet var det herr Horowitz satt på som skremte deg så fælt?
Ada så opp på sin mann med tårer i øynene. Kinnene var røde, men ikke halvparten så røde som hun visste de ville bli i kveld. Det hun skulle si nå kom til å endre forholdet hennes til familien for alltid. Hun tok mot til seg.
”Min bestemor var tater!” brast det ut av henne. Hun falt sammen i krampegråt. Hadde hun sett den forpinte minen i sønnens ansikt ville hun mest sannsynlig ha tatt livet av seg. Tim Scholl var en desillusjonert ung gutt. Ikke bare var han en poliorammet pjokk, han hadde taterblod i årene! En tater-krøpling. Hvordan skulle han leve med skammen?

En germansk julefortelling

2006-12-24T16:35:00.000+01:00

Dette er første del i en juleføljetong som kommer til å gå gjennom romjulen og frem mot nyttårsaften. En mordgåte vil presenteres i andre del, og leserne av Judenfrage oppfordres til å komme med forslag om hvem som står bak den grusomme udåden. Riktige svar vil belønnes med personlig smigrende omtale hos oss, samt generelt høyere motivasjon til produksjon for skaperne bak dette konseptet.

Samtidig vil forfatterne i Der Judenfrage benytte anledningen til å ønske alle våre lesere en hvit jul.

Det var en julaften som alle andre julaftener i Nürnberg. Unge Tim Scholl gledet seg som et lite barn. Så var det da nettopp det han var. Et lite barn. Hjertet hans brast av spenning og edle følelser mens han lå på sofaen og kikket opp på den blinkende julestjernen i toppen av juletreet som faren hans hadde kjøpt for familiens siste penger. Timmy visste at dette betydde at faren måtte dra til kullgruvene for å jobbe første del av det nye året for å klare å berge familien økonomisk, men i det minste ville de få en storslått jul. Med juletre. Tenk, juletre.

Timmy hadde alltid drømt om et juletre. Da han var seks år gammel og fortsatt kunne gå hadde han en gang vært inne hos sin venn Frank Horowitz sin kjøpmannsfamilie. I stuen hadde de hatt det vakreste, mest strålende juletreet han noen gang hadde sett. Han husket hvordan det sved i øynene da hans far fortalte ham at dette ikke var for dem, men for de rike og vellykkede. ”Detta ække no for oss, guttn min!” hadde han gryntet. Men Timmy hadde gått på skolen, og der hadde han lært om sosial status. Farens ord hadde smertet ham nesten like mye som tanken på det flotte treet som de aldri kom til å få maken til.

Men nå hadde de sannelig det. Moren til Tim, Ada, hadde brukt hele natten på å pynte treet med de flotteste germanske flagg og levende lys. Guttungen ble stolt av å være arier når han så hvordan det stod der, rankt og rett, med flaggene overalt og den blinkende stjerna på toppen. Han var tørst, men han ville ikke rope på sine foreldre og forstyrre dem i forberedelsene til julekvelden. Han skammet seg over å ikke kunne ordne et glass vann selv. Etter at polioen rammet hadde han vært hjelpeløs, en byrde for sine stakkars foreldre. Enda godt han hadde blå øyne og blond lugg.

Han var i ferd med å duppe av idet han ble vekket av høylydte lyder fra foreldrenes soverom. Det var kjente og kjære lyder som han hadde hørt mange ganger før, og han sank straks sammen med et smil rundt munnen. Klokken slo fem, det var julekveld, og han følte seg fullkomment trygg. Øynene hans var i ferd med å gi igjen da han hørte at det gikk i døra.

Nysgjerrig på hvem det kunne være vred han kroppen rundt i voldsomme kastbevegelser for å ta en titt. Armene var ikke til mye hjelp lenger, dessverre. Forbauselsen stod skrevet i ansiktet da han oppdaget at det var hans far. ”Men…” stotret han forvirret. Faren så på ham med snille, nysgjerrige øyne.

”Hva erre du lurer på?”
”Ikke noe, far. Men er ikke du på soverommet?”
Nye lyder unnslipper gjennom soveromsdøren, og far Otto spisser straks ører. Øynene hans får et hardt uttrykk idet han styrter gjennom rommet.
”Hva gjør du her, din hælvetes jødefaen!” skriker han. Timmy kan høre lyden av en knyttneve som treffer noe hardt. Et kvalmt dunk.

Ludwig Horowitz kunne ikke sies å være en pen mann engang i finstasen, og synet av ham løpende naken gjennom rommet gjør guttungen en smule kvalm. Faren kommer styrtende etter med nevene knyttet. ”Du har kanskje tatt gryna mine, men du får itte ta kjerringa mi!” brøler han vilt.

Det var jul i Waldstrasse 27b.

Jøder i pornoindustrien 2: Kosmetikk og annen djevelskap

2006-10-29T01:55:00.000+02:00

I forrige post ga Rostov en innføring i hvordan du kan få din datter ut av seige jødeklør. Dere må unnskylde Rostov, han er bare et bløthjertet og naivt solskinnsbarn. Jeg elsker min datter Tyra over alt på jord, men om jeg hadde mistenkt henne for å ha svelget jødesæd ville jeg solgt hun til sigøynerne sporenstreks. Jeg vet at dere trofaste lesere ville gjort det samme, så i dag skal vi se nærmere på et tidlig varselstegn.

Tegn nummer 2: Din datter bruker leppestift.

I likhet med pornoindustrien handler kosmetikkbransjen om å utnytte levende skapninger for profitt. Det finnes ingenting som gjør sionistene mer opphisset. Når din datter smører talg fra døde dyr på leppene sine så sender hun ut en åpen invitasjon til alle verdens jøder om å bli voldtatt på åpen gate. Hold en lang samtale med din lille hjertesten om hvorfor bruk av leppestift er feil. Hvis du tar din datter i å benytte kosmetikk selv etter samtalen må du ty til drastiske midler. Kast syre i ansiktet hennes.

Vi i Judenfrage er klar over at alle ikke har nådd samme nivå av opplysning som oss. Det er sikkert nybakte foreldre som lurer på om alt dette virkelig er nødvendig. La meg fortelle dere en historie om Margrete på tretten år. Margrete var en blond, livsglad jente. Hun gjorde ikke annet enn å sy tøy og spille piano. På siste dagen i barneskolen skulle alle på skoledans. Lille Margrete spurte faren sin om hun kunne få lov til å være med. Etter å ha tenkt nøye gjennom det ga faren hennes sin tillatelse til å være med - så lenge hun kun danset med gutter med germanske røtter. Før dansen snek Margrete seg bort til en venninne for å pynte seg med leppestift. Da leppestiften var påført følte hun seg så vakker og mektig. Hun ville ha mer. Hun var blitt et rovdyr på jakt etter tomme fornøyelser og raske biler. Gjennom ungdomsskolen fikk hun venner med tvilsomme slektstavler som tilfredstilte hennes impulsive lyster. I en alder av 17 år ble hun rusmisbruker. Hun ble kastet ut av hjemmet sitt og måtte overgi seg til jødene for å betale ned heroingjelda. Det siste vi så til Margrete var i "Charlotte and the Cumshots 5" hvor hun sugde av tre serbere og en hest fra Israel. Steven Spielberg skal ha stått for produksjonen.

Dagens aktuelle tema: Jøder i pornoindustrien

2006-10-28T01:38:00.000+02:00

Det er en kjent sak at griske jøder besitter de fleste maktposisjonene i pornobransjen. Die Judenfrage bringer deg de neste dagene en oversikt over de viktigste tegnene på at en pervers jødeprodusent er i ferd med å slå klørne i din femten år gamle datter.

Tegn nummer 1: Din datter svarer unnvikende når du spør henne hva hun har gjort på skolen.

Dette betyr med den største sannsynlighet at hun slett ikke har vært der, men snarere i et skittent filmstudio, sprikende, med siklende, nakne jøder kravlende over hele seg.

Vi anbefaler at du håndterer denne situasjonen med sinnsro og bestemthet. Slå din tenåringsdatter flere ganger i ansiktet med flat hånd mens du spør henne rolig om hvor hun egentlig har vært. Vær tålmodig, ikke la deg stresse. Øk styrken for hvert utilfredsstillende svar. Hvis hun forsøker å styrte unna eller rømme på annen måte vet du hva som har skjedd. Hun er ødelagt for livet, dømt til en løpebane fylt av cumshots og ass to mouth. Om hun holder ut som det heltemodige vesle barnet hun er finnes det ennå håp. Det er vesentlig at du umiddelbart renser henne for eventuelle negative inntrykk. En måneds isolat er en passende behandling.

(Frost)ov gir seg poesien i vold

2006-10-24T17:28:00.000+02:00

Vår bokstavrimserie har høstet mange godord, og vil dermed fortsette en stund til. Dagens bidrag fokuserer nok en gang på aktuelle samfunnsproblemer, og bidrar denne gangen også med en mulig løsning.

Sionistisk slendrian sløver samfunnet sakte.
Slepphendt svin stopper sjelden slaktet.

Kan klokskap kanskje kannibalisme kverke:
Krav! Kastrasjon kan kanskje kampviljen knekke?

Reisebrev fra Hedmark/Oppland

2006-10-22T09:19:00.000+02:00

Rostov var i Gjøvik i helgen, en meget smertefull opplevelse. Delvis på grunn av de ubekvemmeligheter bygdenorge har å by på i form av toalett og dusjfasiliteter, delvis på grunn av den høye tater-tettheten på disse traktene. Det er en kjent sak at de skabbete undermålerne gjemmer seg i hvert skogholt med vognene sine i området rundt Mjøsa.

Det hadde seg altså sånn at jeg gikk tur ved Mjøsas bredder fredag kveld, sammen meg kjæresten min. Hun var en søt, nitten år gammel jente, rød i kinnene, med et bredt smil og skinnende hvite tenner og det vakreste mørke håret du kan tenke deg. Nå er hun død. Vi var lykkelige der vi gikk, hånd i hånd, og jeg kysset henne lett på nesen, glad over å være i live og ved god helse. Hun holdt den høyre armen sin rundt den brede ryggen min, og den varme følelsen av å være trygg og utenfor fare bredte seg i hele kroppen hennes. Det var da taterskabben lusket ut av et skogholt like ved. Vi prøvde så godt å dukke unna og gjemme oss. "Rostov," hvisket hun med en engstelig klang i den lyse, skjøre stemmen, "den svartmuskede mannen vil oss vel ikke noe vondt? Jeg er så redd." Jeg klemte hardt rundt henne og gjorde meg klar til å kjempe for livet. Det svære skogtrollet lusket mot oss med grådighet i øynene. Fingrene mine gled mot skaftet. "Har du noen småpenger til kaffe?" ropte han halvhøyt. Den råtne ånden stod som en sky. Jeg skjønte at vi ville være nødt til å kjempe for livet.

Jeg gikk på med pågangsmot og vilje, men idet jeg vr iferd med å påfære det infiserte svinet et tredje dødelig stikk i mellomgulvet skjedd katastrofen. Djevelens venstre arm veivet borti kjæresten min mens han falt mot bakken. Han ramlet tungt, men drønnet ble overdøvet av lyden av hjertet mitt som traff bunnen. Jeg skjønte hva som var nødvendig, og det spiste meg opp innvendig.

Jeg gav henne en verdig begravelse der i skogen. Jeg fant en liten lund der hvitveisen kommer til å blomstre over henne når våren kommer, en lund der rådyrene kan holde henne med selskap og verge henne.

Jeg var glad i henne.

Die Judenfrage arrangerer konkurranse: Vinn t-skjorter!

2006-10-20T22:22:00.000+02:00

I vår månedlige spalte "Dagens ord" forsøker vi å finne juvelene blant glemte ord og uttrykk. Vårt mål er å utdanne folket. Fra og med i dag kan du bidra til folkeopplysningen. Skriv til oss om ditt favorittord, gi oss et par linjer om hvorfor du liker ordet og hva ordet betyr for deg. Blir vi riktig imponerte vil enten Rostov ("Rotta") Pedersen eller propagandaminister Goebbels skrive en heftig analyse av ordet i kjent stil.

Du kan sende inn bidrag enten ved å kommentere denne artikkelen eller ved å sende en mail til judenfrage@gmail.com. Hvis du legger til kontaktinformasjon i ditt bidrag står du i fare for å vinne en raff t-skjorte fra vår sponsor Tine Melk, samt en kassett av Vazelina Bilopphøggers sitt magnus opus "Fem fyrer med ved". Innsendingsfristen er 2. november.

NB! Jøder, sigøynere, samer og sirkusartister er alle ekskludert fra å delta i konkurransen etter press fra vår sponsor, Tine Melk.

Tegn nummer 34 på at verdens undergang er nær

2006-10-19T14:53:00.000+02:00

En same har okkupert båtplassen din.

Ukens fatale jødeglipp

2006-10-18T02:31:00.000+02:00

Ukens humanitære katastrofe som følge av sionistisk slendrian kom på et barnehjem i Kazhakstan. Olga Lebetsjenka kom som vanlig en halvtime for sent til sin faste jobb som sykepleieassistent. Papirene hennes i omsorgsbransjen var selvfølgelig falske, og som det best betalte medlemmet av den idealistiske staben på det lutfattige hjemmet ble hun tildelt en viss porsjon ansvar. Dessverre kom etter kort tid visse slette personlighetstrekk til overflaten og ble til en trussel for hele det vesle samfunnet. Tirsdag morgen var Olga i en manisk tilstand da hun stormet inn på rommet til unge, nyfødte Oljeg, nylig mishandlet på det groveste av sin judeiske mor. Hun var ruset på kokain, pulsen hennes raste oppover som rentene i en jødiskdrevet bank, og man kunne se rester av det hvite pulveret rundt den ekle, grådige munnen hennes. Sakte gikk den brutale sannheten opp for de fortvilte sykepleierne: Hun hadde sniffet opp kvartalets samlede matbudsjett.

Det sies at hun smilte ondskapsfullt idet hun løftet spedbarnet opp av den skitne vuggen, men han led kanskje den minst grusomme døden av dem alle. Underernærte gutter og piker er skjøre som porselen i den kalde høstnatten, og uten mat i magen eller klær på kroppen ebbet den siste rest av liv ut av dem i løpet av noen få timer. Die Judenfrage vil oppfordre alle til å be for de stakkars smårollingene som døde en alt for tidlig død som følge av sionistisk grådighet og egoisme.

Dagens ord: Taskenspiller

2006-10-17T18:27:00.000+02:00

Som tidligere er blitt skrevet: Tyskerne er helvetes gode til å snekre beskrivende skjellsord. Denne gangen skal vi se nærmere på den rike historien til ordet 'Taskenspiller'. På nittenhundretallet ble europa oversvømt av omreisende trubadurer. En taskenspiller er ikke en hvilken som helst gjøgler, derimot: En taskenspiller bruker trubadurkunstnene til å svindle og stjele. Særlig Tyskland var befengt av disse kjøterne. Etter hvert ble denne landeplagen så stor at en nasjonal innsats måtte til. "Mein gott, ein Taschenspieler!" ble det ropt hver gang en mørkhåret immigrant ble observert i å lure fram en fløyte fra jakkelomma. Etter jungeltelegrafen hadde kommet til de rette atuoritetene gikk flysirenen, og alle tyskerne løp til sikkerhet med jerngrep på sine egne lommebøker og sko. Politiet rykket ut med batonger og tåregåss på jakt etter sjarlatanen.

Vi i Die Judenfrage er opptatte av utdanning av folket. Derfor har vi tenkt til å gi ut vårt hjertebarn "Kunnskap over jødeløgn" i femten bind. Aschehoug forlag har allerede meldt interesse. Herved følger et eksklusivt utdrag fra kapittelet "Die Taschenspieler":

Hvis du mot formodning skulle se en jøde spille på fele må du holde hodet kaldt. Løp i dekning med et fast grep på alle verdisaker før du eventuelt ringer etter hjelp. Det er også ditt ansvar som fullverdig borger å skjerme alle barn i nærheten fra taskenspillerens forlokkende fiolin.

Lærdom fra barndommen

2006-10-15T22:50:00.000+02:00

Jeg ser tilbake på min barndom med lykkelige øyne til tross for de trange kårene som mellomkrigstida tilbød. Det jeg nå skal fortelle er fra den første sommeren jeg så blod flyte i gatene – sommeren '31. Jeg var bare åtte år på den tiden, en sterk pjokk med blond lugg og uskyldsblå øyne.
Min familie bodde på en gård to mil nord for Trondheim. Jeg skulle inn til byen på et besøk til onkel Harald for å lære om slakteryrket. Vi hadde fått et nytt kjøretøy denne sommeren, en såkalt "bil". Etter kun tretti minutter var vi fremme hos onkel Harald.
Jeg gikk ut av min fars automobil og løp bort til butikkvinduet. Der så jeg bacon, koteletter, ribbe og skinke på rekke og rad.
"Onkel Harald, hvorfor er grisen det eneste dyret til salgs her på slakteriet?" spurte jeg naivt.
"Er ikke det innlysende, kjære nevø? Et griseslakteri er det eneste stedet jødene holder sine skitne penger utenfor."
Denne kunnskapen skulle komme til gode senere i min yrkeskarriere som butikkeier - selv den dag i dag passer jeg alltid på å henge en fersk kotelett utenfor mitt butikkvindu.

Jeg ble der i tre dager. På den tredje dagen skulle onkel Harald få inn en ny forsyning svin. "Du må bli igjen her i slakteriet", fortalte han med autoritet i stemmen i det han gikk ut bakdøra, "unger skal holde seg langt unna forhandlinger." I åtteårsalderen kunne verken onkel Harald eller bjørkrisa temme nysgjerrigheten min, så jeg fulgte sakte etter. Jeg så han nærme seg en skitten hestevogn. To menn steg ut av vogna, de hadde filler til klær og var mørke i håret. Det var som å bli sparket i magen av en elefant da jeg skjønte hva som foregikk. Onkel Harald kjøpte gris av tatere!
Jeg gråt ikke når jeg fikk først tenner, men jeg gråt da. Jeg gråt i de to hele timene de tok for meg å løpe tilbake til gården. Jeg fortalte hva som hadde skjedd til min far.
"Sønn, ta med deg hammeren og gå ut i automobilen," sa han kaldt med knyttede never. "Vi har forretninger å ta oss av."
Få minutter senere stod vi utenfor inngangen til slakteriet. Min far stormet inn og la sine hender omkring nakken til Harald. "Jeg har hørt at du kjøper gris av tatere", buldret min far. Harald gikk i gulvet. Han krøp. "Du kan gjøre hva du vil med meg, men la barna mine være i fred!" tryglet han med gråtkvalt stemme. "Du vet ikke hvordan det er" fortsatte Harald, "taterne selger gris til under halv markedspris!" Min onkel gjorde det ikke bedre for seg selv.

Min far tårnet hele to meter over bakken og var sterk som en okse. Han tok et fast tak på slakteren og førte han utendørs. "Sønn, gi meg hammeren og spikrene" befalte han meg rolig.
Harald var blitt oppløst i tårer. Min far tok skiltet "Onkel Haralds Griseslagteri" ned på bakken og førte Haralds høyre hånd over skiltet. Spikeren gikk ned mot hånda, hammeren gikk over spikeren.
"Dunk!" Spikeren gikk gjennom kjøtt og marg. Slakteren gjorde ingen motstand. Etter fem slag til var begge hendene til min onkel festet hardt til skiltet. Min far hang skiltet tilbake der det stod før, over inngangen.
"Der kan du henge til lensmannen tar deg ned", sa min far og snudde seg mot automobilen.
Jeg så på hvordan blodet fra min onkels håndflater rant ned bak skjorteermet. Noen dråper kom ut ved skosålene hans og falt sakte ned mot bakken.
Min far hadde alt reiste av gårde. Jeg ble igjen ved min onkels side og så på hvordan det dannet seg to små blodpøler under hver fot.

Den gangen kunne jeg ikke forstå hvorfor min far korsfestet sin egen bror. "Alt han hadde gjort var å kjøphandle med tatere", tenkte jeg.
Men i dag forstår jeg... i dag forstår jeg så altfor godt.

Dagens ord: Svinehund

2006-10-13T21:01:00.000+02:00

I det tredje riket hadde man skjønt det. Man nedverdiget seg ikke til å bruke tannløse skjellsord som jævel, homofitte og mongofaen. Nei, man gikk for det ultimate. Du kan si hva du vil, på språkfronten siktet man mot stjernene i Tyskland rundt 1940. Schweinhund fikk sin renessanse. Det norske alternativet svinehund ble aldri spesielt populært. Vi skjønner ikke hvorfor.

Smak på ordet. Er det ikke som et slag i ansiktet? Svinehund. Det klinger. "Pakk dere tilbake til Judea, svinehunder!" Man skjønner raskt at dette er et ord som fungerer. Vi avrunder dagens ord-spalte med to eksempler på riktig bruk.

Som renspikket skjellsord: "Hva har du gjort med min søster, svinehund! Hun er bare tretten! Dette er typisk dere jøder!"

På flyere, plakater og bannere: "Ja til dødsstraff! Ikke la svinehundene leve!"

Svinehund.

Goebbels goes Goethe

2006-10-13T11:21:00.000+02:00

Die Judenfrage har et bankende hjerte for poesi. Forvent dere at heftige haiku og spenstige limerick blir publisert på denne siden i god tid før Ragnarok.
I dag starter vi jordnært med et samfunnskritisk dikt, type bokstavrim.

Jødene jamrer jevnt:
"Kreditor, kemner og kattepus.."

Jødene jodler jovialt:
"Kapital, kortsvindel og kreft!"

Sionistene stjeler, snylter, svindler, synder - grusom grådighet gjør Germania grimt.

Takk.

Dagens ord: Å trepanere

2006-10-11T13:35:00.000+02:00

Min første erfaring med handlingen trepanering kom som elleveåring. Den ble grundig beskrevet i en bok jeg leste, da som en alternativ kur mot migrenesymptomer. Trepanering går ut på å meisle ut en sirkel, åpne opp kraniet, for å få ut trykk, levret blod og annen guffe. Det er en risikabel, men tidvis virkningsfull behandlingsmetode. Fremgangsmåten har rike historiske tradisjoner, og har sitt opphav så tidlig som i steinalderen. Idag åpner man kranier som aldri før, men selve begrepet er dessverre i ferd med å forsvinne fra vokabularet vårt. Det ønsker ”Der Judenfrage” å gjøre noe med.

Ordet har voldsomme muligheter for anvendelse, og kan brukes i et vell av situasjoner. Såvel den medisinske(”Rekk meg meiselen søster, her må det trepaneres!”), den truende(”Hvis den skabbete kjøteren din tramper i rosebuskene mine en gang til, fru Lovise, vil jeg se meg nødt til å trepanere deres eldste sønn!”), som den overførte(”Her gjelder det å trepanere norsk sokkel før kystvakten får snusen i oss, Boris! Hvordan kunne du finne på å forlegge borehodet?”) betydningen gir språket ditt en ny og spennende dimensjon. Også substantiviseringen av ordet(”Min far var en så dyktig kirurg at han fikk tittelen trepanator.”/”For å bli en dyktig trepanator i fekteringen er det viktig å legge kraft bak støtet.”) gir berikende muligheter.

Som dere skjønner, her er det bare å boltre seg.

Dagens ord: Obsternasig

2006-10-10T17:45:00.000+02:00

Obsternasig er når en hummer slår seg vrang. Bare se for deg rakkeren med klørne i kors, helt urokkelig. Følehornene går i en utålmodig sirkel - det er tydelig at hummeren har lyst til å rakke ned på deg, men den forholder seg taus som en østers. Krepsdyret har ikke tenkt til å flytte seg så mye som en milimeter.
Der har du en virkelig obsternasig hummer.

Dette ordet bør du bruke mest i diskusjon med eldre mennesker, siden eldre mennesker er den eneste folkegruppa som fortsatt bruker ordet. 'Obsternasig' fungerer like godt i konfrontasjon ("ikke benekt det, din obsternasige fyllik! Du hjalp tyskerne under andre verdenskrig, du hadde for faen ikke på deg noen binders!") som i bakvasking ("Sørensen er så obsternasig at sykepleierne blir pillemisbrukere").

Obsternasig!

Renessansen

2006-10-10T16:08:00.000+02:00

Kronen på verket er blitt satt: theglooming.blogspot.com har blitt feid vekk som siste rest av et deprimerende, tomt skall av en blogg. Die Judenfrage er nå komplett.

Men dere skal ikke misforstå så mye som ett sekund: Dette er fortsatt Rostov sin "blogg" (grøss). Goebbels er kun her som en gjest. Ærlig talt, dere vil se Goebbels sprade rundt i Converse-sko før dere ser propagandaministeren gå til anskaffelse av noen "blogg" (grøss).

For vi "blogger" (grøss) ikke på Judenfrage. Vi skriver historie.
Forvent dere daglige oppdateringer godt inn i år 2032.

Dagens ord: Farkoman

2006-10-09T14:55:00.000+02:00

Vi begynner kalaset med en glemt juvel fra sekstitallet: 'Farkoman'

Ordet så dagens lys i en tidlig utgivelse av Donald Pocket. Om hukommelsen ikke spiller meg et puss vil jeg tippe at historien vi skal frem til befinner seg et sted mellom Donald Pocket nummer 1 til 10, mest sannsynlig nummer 2.

I historien prøver Petter Smart å finne opp en maskin som vil gjøre alle verdensborgere snille. Petters første prøvekanin er han selv, men i kjent stil slår maskinen helt feil: Han blir en knekt, en landstryker; en fare for samfunnet.
Petter Smart blir helt besatt på å gjøre farkestreker (def: ugang, sabotasje) noe hele Andeby snart vil få merke. Borgerne er opprørte over denne terroristen som ennå ikke er blitt identifisert, så myndighetene setter alle kluter til for å få kjeltringen fakket. Myndigheten gir dermed oppfinneren den mest glimrende tittel verden har sett siden det mongolske imperiet falt: Farkomanen.

Ordet står ikke oppført i ordboka, så det er desto mer grunn til å stemple dette inn i vokabularene deres. 'Farkoman' er dessverre lett assosiert med dens stygge fetter 'narkoman', så du må være tydelig i din bruk av ordet.
Gi denne tittel til din nevø mens du slår rakkeren med en stokk, skrik det til naboungene om de krysser din eiendom; tatover det inn på brystet til en lausunge.

Det Sjunde Innseglet

2006-10-01T02:00:00.000+02:00

Av Ingmar Bergman.

Vær min venn. Se filmen i dag.

Lys ut for deg

2006-09-27T23:30:00.000+02:00

Jeg husker en gang jeg var til stede ved en offentlig kranietrepanering. Dette var i middelalderen, så legestanden var jo ikke fullt så utviklet som de er idag. Det meste av medisinsk aktivitet foregikk i klostere, der man hadde urtehager der man dyrket medisinske urter og dermed skapte grunnlaget for den rike apotekertradisjonen vi har i vesten idag. Denne spesifikke trepaneringen dog, den foregikk ikke på signet land. Grunnen til dette var den sykes noe spesielle status i middelaldersamfunnet. Han var nemlig kjeltring. Ikke av den typen som stjeler brød for å få energi til å hjelpe sin førstefødte sønn opp fra brønnen, neida. Vi snakker ordentlig erkeskurk. Drapsmann ganger tusen, en mann som slett ikke var ukjent for voldtekt og væpnet ran, en mann som hadde spredt frykt i kongeriket i flere måneder.

Hans navn var Karel, men alle kalte ham bare Styggen. Både som en referanse til djevelen, som stod veldig sterkt på denne tiden, og på grunn av at Karel hadde store, skjemmende arr over hele ansiktet. Disse hadde sitt opphav i en voldsom duellaktivitet(sverd var datidens foretrukne duellvåpen, pistolene lå enda noen år inn i fremtiden). Nå var Karel blitt syk, rammet av en plutselig, intens, gjennomborende hodepine som ikke ville gi seg. Han hadde gått til klosteret ved utkanten av den lille prøyssiske landsbyen for å få hjelp, men det var ingenting å hente. Til slutt ble han fanget av representanter for den utøvende myndighet i distriktet, baron von Katzdorfs livgarde. Nevnte baron bestemte seg raskt for at Karel skulle kureres ved trepanering, offentlig sådan, på landsbytorget.

Alle visste selvsagt at dette i praksis var en spesielt ondskapsfull dødsdom. De aller færreste overlevde gjennomboringer av kraniet på den tiden, selv om tilfeller av nesten gjengrodde hull kan spores nesten tilbake til steinalderen. Uansett, nå snakker vi oss bort. Det var Karel og bøddelen/medisineren, og så var det vaktene og en folkemengde på kanskje tredve mennesker som var møtt opp for å bivåne det hele. Redskapene som skulle brukes var en liten hammer med en klut bundet rundt hodet og en meisel av metall. Styggen var på forhånd blitt foret med rikelige mengder vin, og var nå slapp og døddrukken. I tillegg var han bundet til et bord. Alt håret hans var raket bort, og det var synlig at arrene i ansiktet fortsatte opp over hodebunnen. Stemningen var munter, som den som oftest var ved slike sammenkomster. Et par blide representanter for vagantlyrikken fortalte hverandre begeistret om sine seneste bedrifter innenfor elskov og bakkantisme.

Hammeren dunket mot meiselen, som skrapet av mot kraniet med en ekkel lyd. Skalpen ble effektiv flådd av, mens bøddelens hender ble stenket med blod. Han gjorde seg klar for sitt andre slag, men ble stoppet av et voldsomt skrik fra folkemengden! "Stopp dette!" ropte en desperat kvinne. "Han er min bror! I vår salige frelsers navn, stopp dette! La ham få dø på vanlig måte!"

Menneskegrupper som fortjener slegge, del XVII

2006-09-25T20:25:00.000+02:00

Svelg en kapsel cyanid om du har sympati for denne type slyngel:

Slyngler som fusker i poker. Dette er kortspill for menn. Med penger og manneære på spill. Jommen om det ikke finnes nedrige knekter som spytter seg selv i kjeften ved å fuske. Satans ormeyngel insisterer på å få dele ut kortene hver gang, så muligheten for å dele kort i fra bunnen alltid blir benyttet. Slyngelen (heretter opphører døpsnavnet hans; i folkeregisteret skrives det om til Slyngel Slyngelsen) blånektet derimot på at han fusket, og dermed spytter også Jesus Kristus han i kjeften av pur avsky.

Jeg foreslår at alle lesere av denne bloggen går til innkjøp av en barkrakk som duger til denging, og en revolver som duger til penetrering av milt. Skulle dere noen gang møte på dette beistet vet dere hva dere skal gjøre.Eliminering av en slik karnøffel med mindre selvrespekt enn et HIV-virus regnes som barmhjertighetsdrap, men om dere har lyst på fengselstid og martyrstatus ser jeg ingenting galt med å tenne på huset han sover i.

Menneskegrupper som irriterer meg, del IV

2006-09-25T20:04:00.000+02:00

Vennligst revurder om du bør mate ender i parken om du faller innenfor følgende gruppe:

Jævler som leier ut hybler og har svakt trykk på dusjen. Det er såpass kladt i dette mugghølet at jeg gjerne trenger å starte opp blodsirkulasjonen i kroppen. Men tror du ikke denne dusjen ville glatt bli spylt ut av et lokalt spylemesterskap der en middels gammel hageslange med femten solide jordrottehull er eneste motstander. Helvetes møkkasabber burde skrevet "NB! DUSJENS TRYKK ER MEGET SVAKT." i annonsen, for helvete. Hele bunten burde stappes i en stor jævla dusj hvor det skulle sprøytes inn dødelige mengder Zyklon-B, som en erstatter for det mer barnevennlige H2o.

Ugla er blond

2006-09-22T02:06:00.000+02:00

Avskyelig i bur

Nynorsk er vakkert.

2006-08-19T06:29:00.000+02:00

Begripsforrvirring (eller: Svartaste steinrøysar kor irritande det er med idiotar som ikkje klarer å skilje ord fra kvarandre)
Ein lang syteanalyse av Rostinalvifokof
Idiotar bør lære seg at asosial og usosial er to kvidt forskjellige begrepar. Den eine talar om anti-sosialitet, slik du kjem i fengsel av. Den andre handler om å ikkje være sosial. Så ikkje kall meg asosial fordi eg ikkje giddar å se ein dårlig film med deg, forbanna nek.
Hadde eg hett Dostojevksi skulle denna vart lengar, men eg er bare nok ein middelmådighet i ein stjernehimmal med såpass mye forurensning at du ikke kjennar igjen veldig mange stjernetekn. Meir om min bunnløse depresjon seinare.

Testing.

2006-08-19T05:10:00.000+02:00

Funker kommentarer nå?